Europeisk honningbie (Apis mellifera), òg kalla vestleg honningbie, er ein art flygande insekt i slekta honningbier. Dei blir haldne som husdyr. Europeisk honningbie dannar eusosiale samfunn («bifolk») med ei dronning, titusenvis av arbeidarar og nokre få hannbier (dronar) som lev ei kort stund. Dette har dei til felles med fleire andre bi-artar. Opphavleg fanst dei berre i Europa, Afrika og Det nære austen. Då denne arten er viktig i birøkt og honningproduksjon er ho nå spreidd over heile verda, i samband med vestleg kolonisering. Innanfor birøkt reknar ein med om lag tjuefem underartar, kalla rasar. I Europa finn ein særleg fire slike rasar, som spreidde seg nordover etter siste istid. Mellom dei er brune bier (A. m. mellifera), som tidlegare var einerådande frå Spania og på nordsida av Alpane opp til Skandinavia.
I Asia finn ein ytterlegare ni artar honningbie. Den mest kjende av desse er austleg honningbie (Apis cerana) som var den opphavlege verten for den særs skadelege biparasitten varroamidd.
Det har eksistert bier i minst 100 millionar år, frå tidleg krit. Det eldste fossile funnet er ei 2,95 mm lang ur-bie med kjenneteikn både frå bier og kvefs, funne innkapsla i rav i nordre Myanmar[1]. Det viser korleis blomster-plantar (Magnoliophyta), som oppstod på denne tida, og bier utvikla seg parallelt. Biene har framleis ein viktig funksjon i økosystemet med pollinering (bestøving) av mange plantar, eit godt døme på symbiose.
Tidlegare rekna ein med at den europeiske honningbia utvikla seg frå den austlege honningbia i det vestlege eller sentrale Asia. Ut i frå nyare populasjonsgenetisk analyse kan det synest som om europeisk honningbie kom frå Afrika i fleire bølgjer, med ei distinkt vestleg grein og ei eller fleire austlege greiner. [2]
Eit tidleg teikn på honningfangst finn ein i helleristingar i Cuevas de Araña ved Bicorp i Valencia i Spania, desse er om lag 12 000 år gamle. Alt for 7000 år sidan gjekk ein over frå honningfangst hos villbier til å halde bier som husdyr (birøkt) i det sentrale Anatolia. I Egypt er det dokumentert vandrebirøkt i leirkubar på flåtar på Nilen for 5 000 år sidan. I nedre Egypt blei bier nytta som symbol på makt, med kongen som bidronning.
I dei heilage skriftene til hebrearane er honning nemnt fleire gongar. Johannes døyparen levde på grashopper og vill honning. I Talmud finn ein kunnskap om bier og sverming, og om bikubar av strå og flettverk. I 600 f.v.t. blei det vedteke ein lov om bier i Hellas.
I Noreg er det ikkje sikker dokumentasjon på birøkt før på 1700-talet, sjølv om det er funne honningbier frå 1200-talet under utgraving i Gamlebyen i Oslo er det usikkert kva dette tyder.
Bidronninga er 15 til 18 millimeter lang, dronane 13 til 16 millimeter og arbeidarane 11 til 13 millimeter. Dette er tal som gjeld for tambier av dei underartane ein opphavleg finn i Europa. A. m. scutella som ein finn i Afrika er noko mindre. I ein bikube kan ein skilje ut dronninga av di ho er større og har lengre bak-kropp. Dronane har tydeleg større fasettauge enn arbeidarane. Botnfargen er som regel brun. Hos nokre underartar er den fremste delen av bakkroppen gulaktig, oransje eller raud- til lêrbrun.
Bak-kroppen er bygd opp av fleire segment. Desse segmenta har ei rekkje med fine hår i bakkant, dette gjer at bakkroppen får karakteristiske mørke og ljose striper på tvers. Desse er like vel ikkje så tydelege som dei gul-svarte stripene hos kvefsen. bryst-delen av dyret har gulbrune hår.
Biene har kraftige musklar som driv vengene. Desse musklane har òg ein viktig funksjon i temperaturreguleringa i bikuben, på same viset som når pattedyr skjelv kan bia nytte dei til å lage varme. Bier kan òg setja seg i opninga på kuben og nytte vengene som vifter i eit ventilasjonssystem. I nokre situasjonar nyttar biene også vengene til å lage lyd.
Biene har tre par bein som er festa til bryst-delen av kroppen. Som hos andre insekt er beina delt i fleire delar. Den ytste delen, tarsen, er igjen delt i fem mindre delar og den inste av desse delane er sterkt forstørra på bakbeinet. Her er det ei lita grop med stive hår omkring, kalla pollenkorg.
Dronningar og arbeidarar har giftbroddar på bakkroppen.
Europeisk honningbie (Apis mellifera), òg kalla vestleg honningbie, er ein art flygande insekt i slekta honningbier. Dei blir haldne som husdyr. Europeisk honningbie dannar eusosiale samfunn («bifolk») med ei dronning, titusenvis av arbeidarar og nokre få hannbier (dronar) som lev ei kort stund. Dette har dei til felles med fleire andre bi-artar. Opphavleg fanst dei berre i Europa, Afrika og Det nære austen. Då denne arten er viktig i birøkt og honningproduksjon er ho nå spreidd over heile verda, i samband med vestleg kolonisering. Innanfor birøkt reknar ein med om lag tjuefem underartar, kalla rasar. I Europa finn ein særleg fire slike rasar, som spreidde seg nordover etter siste istid. Mellom dei er brune bier (A. m. mellifera), som tidlegare var einerådande frå Spania og på nordsida av Alpane opp til Skandinavia.
I Asia finn ein ytterlegare ni artar honningbie. Den mest kjende av desse er austleg honningbie (Apis cerana) som var den opphavlege verten for den særs skadelege biparasitten varroamidd.
Honningbie eller europeiske honningbie (Apis mellifera), til daglig også kalt bie eller bi, er en av flere arter med honningbier. Arten regnes som en tambie og er kjent for sin betydelige honningproduksjon. Honningbien ble trolig domestisert i Sør-Asia alt for omkring 6000 år siden, men det finnes helleristninger av honningfangst fra ville bier fra Spania som er minst 18 000 år gamle.
Som hos andre sosiale insekter er en sverm bygd opp rundt en dronning, som er den eneste bien i hele boet som forsyner samfunnet med avkom og som styrer resten av samfunnet ved hjelp av feromoner, som hun utskiller.
Bisamfunnet består nesten utelukkende av dronningens døtre – arbeiderbier. Deres trang til formering undertrykkes ved hjelp av spesielle feromoner som dronningen utskiller. Det finnes fra få tusen og opptil 80 000 individer i et bisamfunn. I bikuben finnes det mange oppgaver. Arbeiderbienes jobber er bestemt av biens alder:
Den aldersbestemte arbeidsfordeling styres av et bestemt ungdomshormon. Jo eldre bien er jo mer hormon har de. Hvis et nytt bo plutselig skal oppbygges og det kun finnes gamle bier – f.eks. etter en svermning, faller hormonnivået og de nødvendige kjertler begynner å utvikles på nytt.
Det kan forekomme at arbeidere legger egg. Disse eggene er ubefruktede og utvikler seg alle til droner. Dette skjer ofte i en sverm som har blitt dronningløs.
Utover arbeiderbiene finnes det noen få hundre droner – dvs. hannbier. De har tykkere kropp og større øyne enn arbeiderbiene. Dronene har ingen giftbrodd og kan derfor ikke stikke. Deres oppgave er utelukkende å befrukte en dronning – noe kun enkelte av dem oppnår. Hannene er haploide, da de er utviklet fra et ubefruktet egg. Derfor har de kun dronningens gener. Dette betyr at to arbeiderbier som har samme far, har 50-100% av genene felles.
Dronene oppsøker særlige «droneplasser» for å søke etter unge dronninger. Det er uvisst hva som får droner og dronninger til å oppsøke disse avgrensede lokalitetene. Dronene flyr opptil 5 km fra boet for å finne en slik plass. I motsetning til arbeiderbiene kan dronene fritt fly inn i fremmede bisamfunn. Dette reduserer risikoen for innavl, men bidrar også til spredning av sykdommer og parasitter.
På sensommeren blir dronene sendt ut. Arbeiderbiene slutter da å fôre dem.
I et bisamfunn finnes det normalt kun én enkelt dronning. Hvis en gammel dronning dør eller blir for svak, oppfostres flere larver til å bli nye dronninger. Dronninglarver oppfostres i spesielle store loddrette celler i bikuben. Larven er ellers ikke annerledes enn alle de andre larvene, men føden den fóres med (dronninggelé) gjør hele forskjellen. Den første dronninglarven som klekkes vinner boet. De resterende dronningene drepes av den første dronningen så snart de klekkes eller mens de fortsatt ligger i cellen som puppe.
Bisamfunnet vil også oppfostre dronninglarver hvis biene har for lite plass. Dette er en forberedelse for svermning.
En dronning parrer seg når den er få dager gammel med opp til 10 droner. Deretter parrer den seg aldri mer. Parringen foregår i luften i stor høyde på særlige «droneplasser» hvor droner fra mange bisamfunn samles. Man vet ikke hvordan dronene og dronningene finner disse stedene.
En dronning kan bli opptil 6 år gammel og kan legge opptil 2000 egg i døgnet. Biavlere vil ofte skifte ut dronningen når den er ca. to år gammel. Dronninger som er avlet merkes med en farge, en internasjonal kode for fødeåret.
Dronningen har en stikkbrodd, men den bruker hun kun til å drepe andre dronninger med (se ovenfor).
Dronningen er den eneste som yngler. Hun kan legge befruktede egg som blir til hunnbier (arbeidere eller dronninger), og hun kan legge ubefruktede egg som blir til droner. Eggene legges i vokstavler med celler som er vannrette og sekskantede. Biene bygger dronecellene litt større enn de alminnelige cellene. Når dronningen kommer til en dronecelle, legger hun et ubefruktet egg. Dronningcellene er loddrette og er mye større enn de alminnelige cellene. De bygges kun når biene har bruk for dronninger (se ovenfor).
Om sommeren lever den enkelte arbeiderbie ikke mange ukene, men bier som er utklekket i september lever helt til nyåret. Samfunnet kan overleve i svært lang tid. Nye dronninger kan avløse den gamle og de utslitte. Nyutklekkede dronninger overtar, mens gamle dronninger utvandrer (svermer) med en del av samfunnet, slik at de kan formere seg.
Men det viktigste virkemiddelet for samfunnets overlevelse er dog honningen. Den sikrer samfunnet energi og varme i den lange, inaktive perioden om vinteren eller i tørketider. Et bisamfunn har bruk for ca. 15 kilo honning i løpet av en vinter. Når vinteren setter inn setter biene seg i en stor vinterklynge omkring dronningen i boet. Den indre kjernen av bier i en slik vinterklynge opprettholder en konstant temperatur på 33 °C hele vinteren gjennom. Dette er yngleområdet. I kalde områder som Norge holder biene dog en yngelpause og dermed en lavere temperatur det meste av vinteren. I området utenfor finnes en løsere krets av bier som opprettholder en temperatur på omkring 24 °C. Ytterst sitter en krets av tettpakkede bier som fungerer som en levende pels omkring resten av samfunnet. I denne kretsen er temperaturen omkring 15 °C. Biene kan opprettholde disse temperaturene selv om omgivelsene utenfor har minusgrader.
En stor del av vinterforet blir brukt tidlig på våren, når temperaturen økes for å starte yngleperioden.
I kalde perioder er biene helt avhengig av å sitte på fôret. Hele klyngen kan gradvis bevege seg over fôrkamrene, men de kan ikke forlate den tette klyngen uten å dø av kulde. Det kan derfor forekomme at bisamfunn dør av sult mens det er masse fôr i nærheten.
Biene har et meget komplisert «dansespråk» som de bruker når de skal meddele hverandre hvor det er funnet god nektar. På den måten kan en enkelt bie overlevere viten om en nyutsprunget rapsmark til resten av boet, slik at mange arbeidere kan fly ut og via de opplyste koordinatene finne og høste nektar på marken. Ved forsøk med plasseringer av sukkervannsstasjoner rundt om bikuber har man kunnet dechiffrere en del av bienes språk via denne dansen.
Hovedartikkel: Birøkt
Honningbier har vært etterstrebet for både honning og bivoks i årtusener, og menneskene fant tidlig på å holde biene i spesielt innrettede hjem, bikuber. Fordelen er at biene oppholder seg på steder hvor de er lette å komme til og at man av samme grunn kan skaffe seg honning på en forholdsvis lett og hurtig måte.
Før oppfinnelsen av erstatningsføde i form av sukkervann var man nødt til å nøye seg med å fjerne en beskjeden del av honninglageret. Biene finner seg ikke frivillig i å bli frarøvet fruktene fra deres innsats og de stikker rasende mot alt som beveger seg i nærheten av deres forstyrrende hjem. Det har gjort at biavlere gjennom århundrer har utviklet to strategier: Dels bruk av røyk som aggresjonsdemper og dels utvelgelse av ungdronninger fra særlig fredelige samfunn.
I disse dager har man innsett at bier er vesentlige, ikke bare som honningprodusenter, men også som bestøvere for økonomisk betydningsfulle avlinger som raps og frukttrær. Biavl har vært en tilbakegående næring i en årrekke, mest på grunn av varroamidden, som gjør biavl vanskelig. Bevisst avl med gener fra bier i varroamiddens hjemland, India, lover dog godt for biavlens fremtid. De indiske biene kan nemlig selv befri seg fra middene og holde boet rent.
I Norge er de vanligste underartene Apis mellifera mellifera (brunbie), Apis mellifera carnica (ofte kjent som krainer eller karnika i Norge) og Apis mellifera ligustica (italienere), pluss en blandingsrase som har både europeiske og afrikanske underarter i linjene sine, bedre kjent som buckfast[1]
Den hårete kroppen til en bie kan samle og holde opp til femten tusen pollenkorn. Bier flyr dessuten fort og besøker flere blomster etter hverandre. Bier fortærer pollen, men det blir nok igjen til befruktning av plantene,
Honningbie eller europeiske honningbie (Apis mellifera), til daglig også kalt bie eller bi, er en av flere arter med honningbier. Arten regnes som en tambie og er kjent for sin betydelige honningproduksjon. Honningbien ble trolig domestisert i Sør-Asia alt for omkring 6000 år siden, men det finnes helleristninger av honningfangst fra ville bier fra Spania som er minst 18 000 år gamle.
Som hos andre sosiale insekter er en sverm bygd opp rundt en dronning, som er den eneste bien i hele boet som forsyner samfunnet med avkom og som styrer resten av samfunnet ved hjelp av feromoner, som hun utskiller.
.jpg)
