La ninfa boscana (Limenitis camilla) ye un lepidóptero ropalócero de la familia Nymphalidae. (Linnaeus, 1764).
Distribúyese centru d'Europa, Turquía, Urales, noroeste del Kazayistán, Amur, nordeste de China, península de Corea y Xapón. A la península Ibérica alcuéntrase en zones norteñas.[1][2]
Escamplaes soleyeres en grandes montes de caducifolios de normal húmedos, plantíos de coníferes con marxes de montes caducifolios. [3] [4][5]
La gata aliméntase de plantes del xéneru Lonicera y Symphoricarpus racemosa.[1]
Una xeneración al añu, voltinismu, ente medios de xunu y medios d'agostu. Envierna como canesba nueva, dientro d'una fueya fita con seda al tarmu.[1]
La ninfa boscana (Limenitis camilla) ye un lepidóptero ropalócero de la familia Nymphalidae. (Linnaeus, 1764).
Limenitis reducta, ye una caparina de la familia de les Nymphalidae. Distribúise pel centru y norte d'España, el sur y l'este de Francia, Italia, los Balcanes y los Alpes. Ausente en les islles Baleares y Creta.
El so valumbu ye de 42-50 mm. Vuela de mayu a agostu dependiendo de la so llocalización, una sola xeneración añal en zones septentrionales. Univoltina, Bivoltina o polivoltina según la zona, Sur y centru d'Europa, Turquía, Oriente Mediu, oeste d'Irán y Cáucasu. [1][2]
Plantes nutricies: madreselves.
Zones seques, herboses, predregoses con maleza, escamplaes de monte protexíos, yá seyan secos o húmedos, magar que prefier zones montiegues y ambientes húmedos.[3]
Limenitis reducta, ye una caparina de la familia de les Nymphalidae. Distribúise pel centru y norte d'España, el sur y l'este de Francia, Italia, los Balcanes y los Alpes. Ausente en les islles Baleares y Creta.
El so valumbu ye de 42-50 mm. Vuela de mayu a agostu dependiendo de la so llocalización, una sola xeneración añal en zones septentrionales. Univoltina, Bivoltina o polivoltina según la zona, Sur y centru d'Europa, Turquía, Oriente Mediu, oeste d'Irán y Cáucasu.
Plantes nutricies: madreselves.
La nimfa mediterrània (Limenitis reducta)[1] és un lepidòpter ropalòcer de la família Nymphalidae.[2]
Es distribueix pel sud i centre d'Europa, Turquia, Orient Mitjà, oest d'Iran i Caucas. A la península Ibèrica es troba principalment a la meitat nord.[2]
Zones seques, herboses o rocoses i clars de bosc, secs o humits. L'eruga s'alimenta de plantes del gènere Lonicera.[2]
Una generació a latituds elevades enre mitjans de juny i començaments d'agost; dues generacions en regions més càlides amb la primera entre mitjans de maig i juny i la segona entre mitjans de juliol i agost; polivoltina en alguns llocs càlids, entre abril i octubre. Hiberna com a eruga jove, dins d'una fulla fixada amb seda a la tija.[2]
Atacada pel parasitoide Cotesia sibyllarum.[3]
La nimfa mediterrània (Limenitis reducta) és un lepidòpter ropalòcer de la família Nymphalidae.
Glöyn byw sy'n perthyn i deulu'r Nymphalidae yn urdd y Lepidoptera yw mantell wen, sy'n enw benywaidd; yr enw lluosog ydy mentyll gwyn (-ion); yr enw Saesneg yw White Admiral, a'r enw gwyddonol yw Limenitis camilla.[1][2] Mae ei diriogaeth yn rhychwantu coediroedd de Lloegr a Chernyw, y rhan fwyaf o Ewrop ac Asia, gan ymestyn i'r dwyrain mor bell â Japan.
Lled yr adenydd ar eu heithaf ydy 60–65 mm ac maen't yn hedfan yn hynod o osgeiddig, gyda chyfnod byr o guro adenydd yn chwim, ac yna gleidio tawel, urddasol.
Blodau'r fiaren a chawod fêl (honeydew) ydy prif faeth yr oedolyn. Mae'r fenyw yn dodwy ei hwyau'n unigol ar laeth y gaseg a hynny mewn coetiroedd dwys.
Gwyrdd ydy prif liw'r siani flewog, gyda blewiach browngoch arni sy'n ei galluogi i guddio ar ddail. Ar ddechrau'r hydref mae'n creu ffurf tebyg i babell allan o feinwe'r ddeilen ac yna'n ei gysylltu i fonyn y planhigyn gyda sidan o'i chorff cyn gaeafgysgu ynddo.
Wrth i haul y gwanwyn gynhesu, mae'n deffro ac yn cael cyfnod byr o fwyta. Yna, mae'n bwrw'i chroen a gwelir croen newydd gwyrdd arni. Pan ddaw'r haf mae'n troi'n chwiler o liw gwyrdd ac aur ac o fewn pythefnos, daw'r oedolyn i'r golwg.
Gellir dosbarthu'r pryfaid (neu'r Insecta) sy'n perthyn i'r Urdd a elwir yn Lepidoptera yn ddwy ran: y gloynnod byw a'r gwyfynod. Mae'r dosbarthiad hwn yn cynnyws mwy na 180,000 o rywogaethau mewn tua 128 o deuluoedd.
Wedi deor o'i ŵy mae'r fantell wen yn lindysyn sy'n bwyta llawer o ddail, ac wedyn mae'n troi i fod yn chwiler. Daw allan o'r chwiler ar ôl rhai wythnosau. Mae pedwar cyfnod yng nghylchred bywyd glöynnod byw a gwyfynod: ŵy, lindysyn, chwiler ac oedolyn.
Glöyn byw sy'n perthyn i deulu'r Nymphalidae yn urdd y Lepidoptera yw mantell wen, sy'n enw benywaidd; yr enw lluosog ydy mentyll gwyn (-ion); yr enw Saesneg yw White Admiral, a'r enw gwyddonol yw Limenitis camilla. Mae ei diriogaeth yn rhychwantu coediroedd de Lloegr a Chernyw, y rhan fwyaf o Ewrop ac Asia, gan ymestyn i'r dwyrain mor bell â Japan.
Lled yr adenydd ar eu heithaf ydy 60–65 mm ac maen't yn hedfan yn hynod o osgeiddig, gyda chyfnod byr o guro adenydd yn chwim, ac yna gleidio tawel, urddasol.
Hvid admiral (Limenitis camilla) er en sommerfugl i takvingefamilien. Den voksne sommerfugl ses ofte i skovlysninger, gerne med frodig underskov med bevoksninger af blomstrende brombær. Den hvide admiral kan i Danmark træffes fra starten af juli til lidt ind i august. Perioden påvirkes dog meget af vejret. I varme forår ses sommerfuglen tidligere, kølige somre forlænger flyvetiden længere ind i august. Hyppigheden af den hvide admiral afhænger meget af temperaturen i forsommeren.
Arten er temmelig sjælden i Danmark. Danmark ligger på sommerfuglens nordgrænse. I øjeblikket findes den så vidt vides ikke i de andre nordiske lande (per 1996). I Danmark er den specielt udbredt på Bornholm, i Nordsjælland og på Lolland-Falster, mens Jylland og Fyn ikke har huset den siden 1986.
Den hvide admiral har sort overside, med et tydeligt hvidt bånd der løber over både for- og bagvinger. Ses sommerfuglen fra oversiden, kan den forveksles med hanner af iris og store eksemplarer af nældesommerfugl. Den hvide admirals underside er dog helt unik. Her findes tegninger i rustrødt, perlemor og blågrå.
Hunnen er en anelse større end hannen, dens vingefang er omkring 55 mm.
1-2 uger efter ægget er lagt klækkes det og larven kommer frem. Ved slutningen af sommeren i august-september spinder den sig et skjul af blade og overvintrer deri. Når værtsplanten, som ægget er lagt på, vågner næste forår vågner larven også og æder løs. I begyndelsen af juni er den udvokset og forpupper sig. Puppen af den hvide admiral er særligt smuk. Den er grøn med sølvfarvede pletter og horn.
Almindelig Gedeblad (også kaldet Kaprifolie), Dunet Gedeblad og Snebær.
Hvid admiral (Limenitis camilla) er en sommerfugl i takvingefamilien. Den voksne sommerfugl ses ofte i skovlysninger, gerne med frodig underskov med bevoksninger af blomstrende brombær. Den hvide admiral kan i Danmark træffes fra starten af juli til lidt ind i august. Perioden påvirkes dog meget af vejret. I varme forår ses sommerfuglen tidligere, kølige somre forlænger flyvetiden længere ind i august. Hyppigheden af den hvide admiral afhænger meget af temperaturen i forsommeren.
Der Kleine Eisvogel (Limenitis camilla, Syn.: Ladoga camilla[1]), auch Kleiner Eisfalter[2] ist ein Schmetterling (Tagfalter) aus der Familie der Edelfalter (Nymphalidae). Das Artepitheton leitet sich von einem römischen Frauennamen ab.[3]
Die Falter erreichen eine Flügelspannweite von 45 bis 52 Millimetern. Ihre Flügeloberseiten sind schwarzbraun gefärbt und tragen eine breite Binde aus weißen Flecken, die bei geöffneten Flügeln etwa einen nach vorne geöffneten Halbkreis über die beiden Flügelpaare bilden. Auf den Vorderflügeln ist die Binde anders als auf den Hinterflügeln etwas unregelmäßig geformt. Ein paar kleinere weiße Flecken finden sich auch zwischen der Binde und dem Flügelaußenrand. Zwischen der Binde und dem Außenrand beider Flügelpaare verlaufen zwei Reihen mit kleinen, unscheinbaren, dunklen Flecken.
Auf der Flügelunterseite sind die kleinen dunklen Flecken gut erkennbar, da sie von orange-brauner Grundfarbe ist. Die weiße Binde, fein schwarz gesäumt, ist dominierend. Am Außenrand und auch am Flügelansatz finden sich weitere weiße Bereiche, an die manchmal dunkle Flecken grenzen.
Der Körper der Falter ist auf der Unterseite weiß bis blaugrau, auf der Oberseite dunkel gefärbt. Lediglich die Hinterleibsspitze kann angrenzend an die weiße Binde weißlich angestäubt sein. Die Männchen haben eine etwas spitzer zulaufende Flügelform, und ihre weiße Binde ist auch etwas schmaler.
Die Raupen werden bis etwa 27 Millimeter lang. Sie sind grün gefärbt, an der Seite tragen sie eine helle Linie. Ihre Kopfkapsel ist dunkelbraun und bestachelt. Der Körper ist mit zwei Reihen unterschiedlich langer, brauner, verästelter Dornen versehen.[4][5]
Oft werden auch Landkärtchen (Araschnia levana) der Sommergeneration für Kleine Eisvögel gehalten, obwohl erstere erheblich kleiner sind und rotbraune Flecken auf den Randbereichen den Flügeloberseiten haben.
Die Tiere kommen in Europa und Asien, östlich bis nach Japan vor, fehlen aber im Mittelmeergebiet, auf der Iberischen Halbinsel und nördlich von Dänemark. Es handelt sich um die am weitesten verbreitete Art der Gattung Limenitis. Sie lebt in feuchten Wäldern, insbesondere in Auwäldern und im Bergland.[6]
Die Falter saugen nur selten an Blüten, sondern in erster Linie an feuchten Bodenstellen, Tierkot und an Honigtau von Blattläusen. Sie fliegen anders als der Große Eisvogel sehr dicht über dem Boden und sind vor allem auf engen, schattigen und mit dichtem Laub überdachten Waldwegen in kleinen Gruppen auf- und abfliegend zu finden.[6]
Die Raupen ernähren sich vor allem von Roter Heckenkirsche (Lonicera xylosteum), seltener auch von anderen Heckenkirschen, Gewöhnlicher Schneebeere (Symphoricarpos albus) und Wald-Geißblatt (Lonicera periclymenum).[7] Sie benötigen schattige, an luftfeuchten Orten stehende Pflanzen, die zudem in der Nähe der Flugorte der Falter wachsen.[4]
Die Falter findet man gelegentlich saugend an feuchter Erde oder Pferdeäpfeln. Menschlicher Schweiß wird ebenfalls genutzt. Darüber hinaus werden verschiedene weiß blühende Blütenstände von Doldenblütlern, Zwerg-Holunder (Sambucus ebulus), Schafgarbe (Achillea), Liguster (Ligustrum) und auch violette Blüten von verschiedenen Disteln und Witwenblumen (Knautia) als Nektarpflanzen genutzt.[7]
Die Tiere fliegen in einer Generation von Mitte Juni bis Mitte August. Die Raupen findet man ab August und nach der Überwinterung bis Anfang Juni.[8]
Die Weibchen legen ihre grünen, stark beborsteten Eier einzeln oberseits wie unterseits meist an der Blattspitze der Futterpflanzen ab. Auf einem Strauch finden sich aber meist mehrere Eier, diese sind in der Regel an luftfeuchten und schattigen Stellen zu finden. Die daraus schlüpfenden Raupen befressen das Blatt von der Blattspitze aus beiderseits der Mittelrippe. Die Mittelrippe bleibt stehen und wird durch eigene Kotballen und Spinnfäden verlängert. Die Raupe ruht dann auf dieser Kotrippe.[9]
Am Ende des Sommers, nach der zweiten Häutung, baut die junge Raupe mit Spinnfäden aus einem Blatt eine Tüte, das sogenannte Hibernarium oder Hibernaculum, in dem die Überwinterung stattfindet. Im Winter kann man diese Tüten an den ansonsten kahlen Sträuchern erkennen. Die anfangs etwa acht Millimeter messende Raupe schrumpft durch Austrocknen über den Winter auf eine Länge von etwa drei Millimetern.
Im Frühjahr werden bereits die ersten austreibenden Knospen gefressen. Die Raupen entwickeln sich schnell, bis sie etwa Ende Mai bis Anfang Juni verpuppungsreif sind. Die Verpuppung erfolgt auf der Blattunterseite in einer grünen Stürzpuppe. Die Puppe trägt auf der Kopfseite zwei charakteristische stummelförmige Fortsätze und ist mit mehreren metallischen Flecken gemustert. Am Rücken befindet sich ein weiterer Auswuchs, dieser und der Rand des Hinterleibs sind dunkel rotbraun gefärbt.[6][4] Nach etwa 14 Tagen schlüpft der Falter.[5]
Der Kleine Eisvogel (Limenitis camilla, Syn.: Ladoga camilla), auch Kleiner Eisfalter ist ein Schmetterling (Tagfalter) aus der Familie der Edelfalter (Nymphalidae). Das Artepitheton leitet sich von einem römischen Frauennamen ab.
Limenitis reducta hè un tipu di farfalla chì face parte di a famiglia di e Nymphalidae. Hè larga 23 à 27 mm. Stà annantu à e piante di u generu Lonicera.
Un sinonimu di Limenitis reducta hè: Limenitis anonyma Lewis, 1872.
Limenitis reducta hè prisente in Corsica.
Limenitis reducta hè un tipu di farfalla chì face parte di a famiglia di e Nymphalidae. Hè larga 23 à 27 mm. Stà annantu à e piante di u generu Lonicera.
Un sinonimu di Limenitis reducta hè: Limenitis anonyma Lewis, 1872.
De Lytse iisfûgelflinter (Limenitis camilla) is in soarte yn de famylje fan de Aureliaflinters (Nymphalidae).
De Lytse Iisfûgelflinter libbet foaral in ôfwikseljende fochtige mingde bosken of leafbosken. Hy kaam earder foar op in grut diel fan de sângrûnen yn East- en Súd-Nederlân. Op it stuit binne se allinnich nog te finen yn Twinte en de Achterhoek. Fan 1990 ôf is de flinter sterk efterútgongen. De Lytse Iisfûgelflinter is in honkfêste soart.
Op de reade list stiet de flinter as bedrige.
De wjuklingte is likernôch 22 oant 29 mm. Oer de ûnderkant fan de efterwjuk rint in dûbele rige donkere plakjes. De flinter liket sterk op de Blauwe Iisfûgelflinter.
De flinter fleant fan ein maaie ôf oant ein augustus. Benammen de earste helte fan juny oant ein july. Soms is der in twadde generaasje yn septimber mar dat is mar hiel seldsum.
De rûp kin 30 mm wurde. It liif is felgrien mei twa rigen brune fertakke toarns op 'e rêch. De kop is brún. De hiele rûp is bedutsen mei wite wartsjes. De rûp hat in tige ûnderskiedend fretspoar. De rûpen frette de blêden sà op dat allinnich de middennerf stean bliuwt. Se oerwinterje troch in blêd fan de Kamperfoelje byelkoar te spinnen ta in soartemint kapsule.
De rûp fret allinnich fan de Kamperfoelje.
De Lytse iisfûgelflinter (Limenitis camilla) is in soarte yn de famylje fan de Aureliaflinters (Nymphalidae).
Модро-црна нимфа (Limenitis reducta) е пеперуга од семејството на Шарени пеперутки. Пеперугата ја има и во Македонија.
Овој вид може да се најде во централна и јужна Европа (вклучително и Македонија и Балканот),[16] Западна Азија, Сирија, Кавказ и Иран.[17][18] Пеперугата живее во влажни места, треви и крај шуми на надморска височина од 0 до 1650 метри.[19]
Модро-црната нимфа има распон на крилја од 46–54 мм.[19] Горната страна на крилјата е со кафеаво-црна боја со метален син сјај, голем попречен опсег на бели ознаки и субмаргинална линија од мали сини точки. Синиот сјај варира според аголот на светлината.
This species is rather similar to Limenitis camilla, Neptis rivularis and Araschnia levana f. prorsa.
Овој вид може да има една или повеќе генерации, во зависност од местото.[16] Пеперугата лета од мај до август, повторно во зависност од подрачјето.[19] Ларвите се хранат со Lonicera periclymenum, Lonicera etrusca, Lonicera implexa, Lonicera xylosteum, Lonicera alpigena, Lonicera nummulariifolia и Lonicera caprifolium).[18] Возрасните се хранат со нектар, но и распаднати плодови.[20]
Модро-црна нимфа (Limenitis reducta) е пеперуга од семејството на Шарени пеперутки. Пеперугата ја има и во Македонија.
Limenitis camilla, the (Eurasian) white admiral, is a butterfly of the family Nymphalidae. It is found in woodland throughout southern Britain and much of Europe and the Palearctic, extending as far east as Japan.
Adult white admirals have dark wings with white bands. The contrasting colours help to break up the outline of the wing, camouflaging it from predators. They have a wingspan of approximately 60–65 mm and have a distinctive, elegant flight consisting of short periods of wing beats, followed by long glides.
The white admiral feeds on bramble blossom and honeydew and the female will lay its eggs singly on wisps of honeysuckle growing in dense woodland. The caterpillars are green with red-brown hairs and are camouflaged on a leaf by a mixture of their own droppings and silk. As autumn approaches it will form a tent-like structure made of leaf tissue known as a hibernaculum which it then secures to the stem with silk before hibernating. The caterpillar will then awaken the following spring and after a brief spell of feeding will moult, revealing a spiny green skin. It will then pupate during the summer, forming a green and gold chrysalis. After approximately two weeks the adult will emerge.
Larvae feed on Lonicera (L. japonica, L. xylosteum, L. tatarica, L. maackii, L. gibbiflora) and Weigela horstensis.[1]
L. Camilla L. (= sibilla L., aucl. cet.)(57a, b). Very similar to the preceding species [sydyi L. sydyi Led. (female 57a). Blackish brown, with white spots on the forewing and a strongly elbowed white band on the hindwing; at the apex of the forewing, especially in the female, some reddish brown smears. Underside for the most part brownish, the hindwing bluish at the base and abdominal margin, in the distal area with 2 rows of blackish spots, the spots of the outer row being lunate and forming the borders of a further row of whitish spots. The females have a less intense ground-colour, the whitish submarginal spots of the hindwing and the light and reddish patches in the cell of the forewing are more distinct.]; however, the position of the spots of the forewing is different and the band of the hindwing is but slightly curved, not elbowed; on the underside the black spots in the marginal area of the hindwing are all rounded, there being no band of light spots outside them as in sydyi[ Limenitis sydyi Kindermann, 1853 East Palearctic]. [2]
Listed alphabetically:[1]
Illustration from John Curtis's British Entomology Volume 5
Named in the Classical tradition. Camilla in Greek mythology is an Amazon who died in the battle of the Rutuli with Aeneas.
Limenitis camilla, the (Eurasian) white admiral, is a butterfly of the family Nymphalidae. It is found in woodland throughout southern Britain and much of Europe and the Palearctic, extending as far east as Japan.
Adult white admirals have dark wings with white bands. The contrasting colours help to break up the outline of the wing, camouflaging it from predators. They have a wingspan of approximately 60–65 mm and have a distinctive, elegant flight consisting of short periods of wing beats, followed by long glides.
The white admiral feeds on bramble blossom and honeydew and the female will lay its eggs singly on wisps of honeysuckle growing in dense woodland. The caterpillars are green with red-brown hairs and are camouflaged on a leaf by a mixture of their own droppings and silk. As autumn approaches it will form a tent-like structure made of leaf tissue known as a hibernaculum which it then secures to the stem with silk before hibernating. The caterpillar will then awaken the following spring and after a brief spell of feeding will moult, revealing a spiny green skin. It will then pupate during the summer, forming a green and gold chrysalis. After approximately two weeks the adult will emerge.
Larvae feed on Lonicera (L. japonica, L. xylosteum, L. tatarica, L. maackii, L. gibbiflora) and Weigela horstensis.
La ninfa boscana (Limenitis camilla) es un lepidóptero ropalócero de la familia Nymphalidae.[1]
Se distribuye en el centro de Europa, Turquía, Urales, noroeste del Kazajistán, río Amur, nordeste de China, península de Corea y Japón. En la península ibérica se encuentra en zonas norteñas.[1]
Claros soleados en grandes bosques caducifolios normalmente húmedos, plantaciones de coníferas con márgenes de bosques caducifolios. La oruga se alimenta de plantas del género Lonicera y de Symphoricarpos racemosa.[1][2][3]
Una generación al año entre medios de junio y medios de agosto. Hiberna como oruga joven, dentro de una hoja fijada con seda al tallo.[1]
La ninfa boscana (Limenitis camilla) es un lepidóptero ropalócero de la familia Nymphalidae.
Limenitis camilla
Le Petit sylvain (Limenitis camilla), est une espèce d'insectes lépidoptères (papillons) de la famille des Nymphalidae, de la sous-famille des Limenitidinae et du genre Limenitis.
C'est un papillon moyennement grand (envergure de 50 à 60 mm[1]). Le dessus est marron plus ou moins foncé, barré d'une bande médiane blanche.
Le verso est orange orné d'une ligne de taches blanches et aux ailes postérieures, de deux lignes de points postdiscaux.
La chenille possède une tête marron épineuse et un corps vert à scoli dorsaux marron munis d'épines. Les flancs sont ornés d'une ligne blanche[2].
Les œufs sont pondus sur le dessus des feuilles.
C'est la chenille qui hiverne dans un hibernaculum à la base des feuilles[3].
Le papillon vole en une génération entre juin et août[3].
Les plantes hôtes sont des Chèvrefeuilles : Lonicera periclymenum, Lonicera xylosteum, Lonicera caprifolium et la Symphorine[3].
C'est un papillon commun dans tout le centre de l’Europe, du sud de l'Angleterre à la Roumanie, (mais est absent des zones méditerranéennes et scandinaves) et jusqu'en Russie. Un second isolat étendu se situe en Chine et au Japon[4],[3].
En France métropolitaine, il est présent dans tous les départements, excepté la Corse et la côte méditerranéenne[5].
Il réside dans les forêts claires, les zones boisées fraîches, clairières et allées, en plaine.
L'espèce Limenitis camilla a été décrite par le naturaliste suédois Carl von Linné en 1764, sous le nom initial de Papilio camilla[6].
Le Petit sylvain se nomme White Admiral en anglais, Kleiner Eisvogel en allemand, Nimfa boscana en catalan et Ninfa de bosque en espagnol[4].
Pas de statut de protection spécifique[10].
Limenitis camilla
Le Petit sylvain (Limenitis camilla), est une espèce d'insectes lépidoptères (papillons) de la famille des Nymphalidae, de la sous-famille des Limenitidinae et du genre Limenitis.
Limenitis camilla (Linnaeus, 1764), nota anche col nome inglese di White Admiral, è un lepidottero appartenente alla famiglia Nymphalidae, diffuso in Eurasia.
Gli adulti hanno delle ali scure con striature bianche. Questo contrasto consente di confondere i predatori sulla grandezza delle ali della farfalla stessa e permette all'insetto di nascondersi meglio tra fiori e fogliame. L'apertura alare è di circa 60–65 mm ed il volo risulta elegante, contraddistinto da brevi scatti alternati a planate leggere.
I bruchi sono verdi e dispongono di piccoli peli rosso-marroni.
Con l'arrivo dell'autunno iniziano a costruire le crisalidi che hanno la caratteristica forma di tenda e vanno nello stato conosciuto come ibernazione che assicura loro la sopravvivenza dal freddo invernale. I bruchi si risvegliano la primavera successiva con una nuova pelle di colore verde acceso. La pupa si forma in estate con una crisalide verde e dorata, dando luogo all'esemplare adulto dopo due settimane.
L'areale va dall'Europa temperata all'Asia, sino al Giappone.
Questa specie si nutre allo stadio larvale su piante di Lonicera e Symphoricarpus[1] mentre gli adulti si nutrono di liquidi zuccherini come nettare e della melata degli afidi.
Limenitis camilla (Linnaeus, 1764), nota anche col nome inglese di White Admiral, è un lepidottero appartenente alla famiglia Nymphalidae, diffuso in Eurasia.
Mažasis juodmargis (lot. Limenitis camilla, angl. White Admiral, vok. Kleiner Eisvogel) – pleštekių (Nymphalidae) šeimos drugys. Skraido liepos – rugpjūčio mėn. pamiškėse, miško aikštelėse. Vikšrai gyvena ant paprastojo sausmedžio ir žiemoja. Pavasarį peržiemoję maitinasi mitybiniu augalu ir virsta lėliukėmis.
Lietuvoje plačiai paplitusi rūšis.
Mažasis juodmargis (lot. Limenitis camilla, angl. White Admiral, vok. Kleiner Eisvogel) – pleštekių (Nymphalidae) šeimos drugys. Skraido liepos – rugpjūčio mėn. pamiškėse, miško aikštelėse. Vikšrai gyvena ant paprastojo sausmedžio ir žiemoja. Pavasarį peržiemoję maitinasi mitybiniu augalu ir virsta lėliukėmis.
Lietuvoje plačiai paplitusi rūšis.
Mažasis juodmargis
De blauwe ijsvogelvlinder (Limenitis reducta) is een dagvlinder uit de familie Nymphalidae, de vossen, parelmoervlinders en weerschijnvlinders. De vleugel varieert in lengte tussen de 22 en 27 mm.
De vlinder vliegt van zeeniveau tot 1500 meter in het gebied van Noord-Spanje, Zuid- en Oost-Frankrijk, Italië en de Alpen. Hoogst zelden wordt de blauwe ijsvogelvlinder als dwaalgast in Nederland en België aangetroffen.
De vlinder geeft de voorkeur aan warme tot zeer warme plaatsen in bossen bij beekjes en andere vochtige plaatsen.
De vliegtijd is van mei tot en met augustus.
La ruva a viv ëdzora a Lonicera. Doe o tre generassion a l'ann, ël parpajon a vòla da avril a stèmber.
DistribussionA viv an tuta Italia e ant j'ìsole.
La ruva
Da finì.
Com la Limenitis anonyma, ma pì localisà.
La ruva
Limenitis camilla
Limenitis camilla △
AmbientDa finì.
DistribussionCom la Limenitis anonyma, ma pì localisà.
Limenitis camilla é uma espécie de insetos lepidópteros, mais especificamente de borboletas pertencente à família Nymphalidae.[1]
A autoridade científica da espécie é Linnaeus, tendo sido descrita no ano de 1764.
Trata-se de uma espécie presente no território português.
Limenitis camilla é uma espécie de insetos lepidópteros, mais especificamente de borboletas pertencente à família Nymphalidae.
Mali trepetlikar (znanstveno ime Limenitis camilla) je dnevni metulj iz družine pisančkov.
Ta vrsta metuljev meri preko kril med 44 in 53 mm. Zgornja stran kril je črnorjava, posuta z nekaj belimi lisami, ki oblikujejo tudi bel pas po sredini zadnjih kril. Spodnja stran kril je opečnato rjava, posuta pa je s črnimi pegami ter poslikana z vzorcem belih lis[1].
Za malega trepetlikarja je značilno, da črne pege ob zunanjem robu spodnje strani kril potekajo v dveh pasovih, kar pomaga optično razbiti silhueto metulja, zaradi česar je le-ta manj izpostavljen plenilcem. Odrasli metulji se najpogosteje hranijo na cvetovih robide.
Mali trepetlikar se najpogosteje zadržuje na sončnih jasah in ob robu gozdov, v katerih uspevajo vrste iz rodu kosteničevje (Lonicera), z listjem katerih se prehanjujejo gosenice te vrste metuljev. V Sloveniji je mali trepetlikar razširjen od nižin do gozdne meje, najbolj pa mu ustreza nekoliko bolj vlažno okolje.
Samice odlagajo jajčeca posamično, iz njih pa se razvijejo zelene gosenice, poraščene z rdeče-rjavimi dlačicami. Gosenice si jeseni iz svile in zvitega lista izdelajo zavetje, v katerem čez zimo hibernirajo. Spomladi se gosenice po krajšem obdobju hranjenja levijo, nato pa se zabubijo. Po dveh tednih se iz bube razvije odrasel metulj.
Mali trepetlikar (znanstveno ime Limenitis camilla) je dnevni metulj iz družine pisančkov.
Limenitis reducta là một loài bướm ngày thuộc họ Nymphalidae. Nó được tìm thấy ở Northern Tây Ban Nha, South và Eastern Pháp, Ý và Anpơ.
Sải cánh dài 22–27 mm. Chúng bay từ tháng 5 đến tháng 8 tùy theo địa điểm.
Wikimedia Commons có thêm hình ảnh và phương tiện truyền tải về Limenitis reductaЛенточник голубоватый[2] (лат. Limenitis reducta) — дневная бабочка из семейства нимфалид.
Reducta (с латинского) — сокращенный, исчезнувший. Название отражает особенности окраски нижней стороны задних крыльев, где находится только один ряд чёрных точек, в отличие от близкородственных видов, имеющих двойной ряд пятен.
Длина переднего крыла имаго — 21—31 мм. Верхняя сторона крыльев черно-бурая, у самца с голубом отливом, у самки бурая без отлива.
Распространен Ленточник голубоватый в Южной Европе, Южной Франции и в единственных известных точках в Бретании и Нормандии на северо-западе страны, Южной Германии, Австрии, Словакии, Венгрии, Румынии, на Балканском полуострове, в Малой Азии, на Кавказе, в Закавказье, Крыму, Иране и Афганистане.
Не найдена на Балеарских островах, Крите, в Польше, в центре и на юге Пиренейского полуострова. В Чехии (северная граница исторического ареала) считается вымершим — после 1942 года не отмечался[3].
Поляны, редины, дороги в смешанных и лиственных лесах. Долины рек и ручьев, заросли кустарников, опушки и поляны среди разреженных лиственных лесов. В горы поднимается до высоты 2000 м над ур. м, где встречается по опушкам.[4].
Развивается ленточник голубоватый в одном поколении. Время лёта середины июня по начало августа, сентябрь
Жимолость — (лат. Lonicera sp.), в особенности жимолость обыкновенная (лат. Lonicera xylosteum), жимолость каприфоль (лат. Lonicera caprifolium)[5], жимолость вьющаяся (лат. Lonicera periclymenum), жимолость этрусская (лат. Lonicera etrusca), жимолость средиземноморская (лат. Lonicera implexa), жимолость альпийская (лат. Lonicera alpigena) и жимолость монетолистная (лат. Lonicera nummulariifolia)[4].
Бабочки часто питаются на крупных соцветиях зонтичных растений, сидят на ветках кустарников, стволах деревьев. Нередко низко планируют над склонами холмов, затем резко взмывают и присаживаются на соцветия растений.
Включен в Красную книгу Германии в 1992 году[6].