Silkenellik (Dianthus superbus) er en flerårig urt i nellikfamilien.
Den er glatt med grenete, opprette stengler og kan bli over en halv meter høy. Bladene er smalt lansettformede. Blomstene er rosa eller purpur, 30–50 mm, sitter i kvaster og dufter sterkt. Kronbladene er dypt kløvd slik at de består av smale, spisse fliker. Ytterbegeret har spisse blad med en tredjedel av begerets lengde. Arten vokser på tørre, sandige steder som enger og skogkanter.[1][2]
Silkenellik er utbredt over et stort område i Eurasia fra Nord-Spania østover til Japan. I den sørlige delen av utbredelsesområdet finnes den i høyfjellet opp til 2400 moh. Den har av ukjent grunn hatt vanskelig for å etablere seg på Den skandinaviske halvøy. I Sverige er det en sydlig populasjon i Skåne og sørlige Halland og en nordlig populasjon i Norrbotten og Lule Lappmark. I Norge er silkenellik bare funnet i Øst-Finnmark. Her er den ganske vanlig fra Porsanger østover til Sør-Varanger og Vardø. I Norsk rødliste for arter 2006 var den vurdert som nær truet, men i rødlistene fra 2010 og 2015 er den vurdert som trygg.[3]
Silkenellik (Dianthus superbus) er en flerårig urt i nellikfamilien.
Den er glatt med grenete, opprette stengler og kan bli over en halv meter høy. Bladene er smalt lansettformede. Blomstene er rosa eller purpur, 30–50 mm, sitter i kvaster og dufter sterkt. Kronbladene er dypt kløvd slik at de består av smale, spisse fliker. Ytterbegeret har spisse blad med en tredjedel av begerets lengde. Arten vokser på tørre, sandige steder som enger og skogkanter.
Silkenellik er utbredt over et stort område i Eurasia fra Nord-Spania østover til Japan. I den sørlige delen av utbredelsesområdet finnes den i høyfjellet opp til 2400 moh. Den har av ukjent grunn hatt vanskelig for å etablere seg på Den skandinaviske halvøy. I Sverige er det en sydlig populasjon i Skåne og sørlige Halland og en nordlig populasjon i Norrbotten og Lule Lappmark. I Norge er silkenellik bare funnet i Øst-Finnmark. Her er den ganske vanlig fra Porsanger østover til Sør-Varanger og Vardø. I Norsk rødliste for arter 2006 var den vurdert som nær truet, men i rødlistene fra 2010 og 2015 er den vurdert som trygg.
