Die Grundwanzen (Aphelocheirus) sind die einzige Gattung der Familie Aphelocheiridae aus der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Sie kommen mit über 60 Arten ausschließlich in der Alten Welt vor.[1]
Grundwanzen werden 3,5 bis 11,5 Millimeter lang. Sie ähneln mit ihrem abgeflachten und eiförmigen Körper den nahe verwandten Schwimmwanzen (Naucoridae). Von diesen unterscheiden sie sich jedoch vor allem durch ihre verhältnismäßig langen Labien und Fühler.[2]
Ihr Kopf ist vorne nach vorne gezogen und hinten in das um ihn herum hervorstehende Pronotum eingezogen. Die schlanken, viergliedrigen Fühler sind fadenförmig. Das ziemlich lange Labium reicht gut bis zum Metasternum. Sein zweites Segment ist sehr kurz, das dritte sehr lang, das vierte wiederum weniger als halb so lang wie das dritte. Häufig ist bei den Wanzen ein Flügelpolymorphismus zu beobachten; es gibt Individuen der gleichen Art mit gut entwickelten Flügeln neben solchen, deren Flügel reduziert sind. Die Tarsen aller Beine tragen ein Paar gleich entwickelter Klauen. Die Duftdrüsen am Metathorax fehlen, die dorsalen Duftdrüsen am Hinterleib sind immer ausgebildet. Die hinteren, seitlichen (posterolateralen) Ecken der Conexivia sind häufig dornenförmig ausgezogen. Der Hinterleib besitzt einfache dorsale und ventrale Chitinplatten. Die Bauchseite des Thorax und des Hinterleibs besitzen ein Plastron. Damit können die Wanzen im Gegensatz zu anderen Wasserwanzen zeitlebens untergetaucht leben, da der im Wasser gelöste Sauerstoff dadurch direkt genutzt werden kann. Anders als bei allen anderen Arten der Wasserwanzen sind die Stigmen am zweiten bis siebten Hinterleibssegment durch Rosetten umrandet. Das zweite Sternum am Hinterleib trägt sublateral ein Paar Sinnesorgane, deren Funktion bisher unbekannt ist. Die Grundwanzen besitzen außerdem Druckrezeptoren.[2]
Nicht nur die Imagines, sondern auch die Eier und die älteren Nymphen besitzen zur Atmung ein Plastron. Jüngere Nymphen müssen wie auch z. B. die Ruderwanzen (Corixidae) den Sauerstoff direkt über die Körperoberfläche aufnehmen.[1]
Die Grundwanzen sind im Wesentlichen paläotropisch von Afrika bis in den Norden von Queensland und auch auf Madagaskar verbreitet. Einige wenige Arten kommen in der Paläarktis vor. Die Tiere besiedeln das Benthos, also die Bodenzone von Flüssen und Seen, wobei es Arten gibt, die sogar mehrere Meter tief unter der Wasseroberfläche leben können. Andere sind relativ kältetolerant.[2]
Das Taxon wurden von Franz Xaver Fieber 1851 im Familienrang beschrieben, wurde aber von nachfolgenden Autoren sowohl als Familie, aber auch als Unterfamilie der Schwimmwanzen (Naucoridae) betrachtet, ohne dass es bis heute eine sichere Zuordnung für die ein oder andere Betrachtung gibt. Auch wurde die Monophylie zeitweise in Zweifel gezogen.[2]
In Europa treten folgende Arten auf; von denen lediglich die Grundwanze (Aphelocheirus aestivalis) auch in Mitteleuropa verbreitet ist:[3], zwei weitere Arten sind Endemiten der iberischen Halbinsel[4]
Die Grundwanzen (Aphelocheirus) sind die einzige Gattung der Familie Aphelocheiridae aus der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Sie kommen mit über 60 Arten ausschließlich in der Alten Welt vor.
Aphelocheirus Westwood, 1833, è un genere di insetti Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera). Comprende circa 60 specie ed è l'unico gruppo sistematico della famiglia Aphelocheiridae.
Le specie del genere Aphelocheirus sono prevalentemente diffuse nel Sudest asiatico. In Europa è diffusa la specie Aphelocheirus aestivalis, presente anche in Italia. È inoltre citata in letteratura la presenza di altre due specie endemiche della Penisola Iberica[1], A. murcius e A. occidentalis.
L'inquadramento sistematico di questa famiglia non è condiviso da tutti gli autori. Alcuni schemi di classificazione considerano infatti questo raggruppamento una sottofamiglia dei Naucoridi, denominata in questo caso Aphelocorinae.
Aphelocheirus Westwood, 1833, è un genere di insetti Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera). Comprende circa 60 specie ed è l'unico gruppo sistematico della famiglia Aphelocheiridae.
Le specie del genere Aphelocheirus sono prevalentemente diffuse nel Sudest asiatico. In Europa è diffusa la specie Aphelocheirus aestivalis, presente anche in Italia. È inoltre citata in letteratura la presenza di altre due specie endemiche della Penisola Iberica, A. murcius e A. occidentalis.
Dugnablakės (lot. Aphelocheiridae, angl. Benthic Watter Bugs) – blakių (lot. Heteroptera) šeima, kuriai priklauso nedidelės, iki 10 mm ilgio ovalaus plokščio kūno blakės.
Skirtingai nei plačiųjų vandenblakių, dugnablakių priekinės kojos nėra čiumpamosios. Užpakalinės kojos yra plaukiojamosios.
Šie vabzdžiai gyvena upelių ir ežerų dugne (iki 10 m gylio). Šioms blakėms būdingos ypač specifinės kvėpavimo adaptacijos – pilvelio gale jos neturi kvapinės.
Plačiai paplitusi įvairiuose Rytų pusrutulio regionuose, didžiausia įvairovė sutinkama atogrąžų Azijoje.
Iš viso yra žinoma apie 80 rūšių.[1].
Lietuvoje gyvena tik viena rūšis – besparnė dugnablakė ('Aphelocheirus aestivalis') .
Dugnablakės (lot. Aphelocheiridae, angl. Benthic Watter Bugs) – blakių (lot. Heteroptera) šeima, kuriai priklauso nedidelės, iki 10 mm ilgio ovalaus plokščio kūno blakės.
Skirtingai nei plačiųjų vandenblakių, dugnablakių priekinės kojos nėra čiumpamosios. Užpakalinės kojos yra plaukiojamosios.
Šie vabzdžiai gyvena upelių ir ežerų dugne (iki 10 m gylio). Šioms blakėms būdingos ypač specifinės kvėpavimo adaptacijos – pilvelio gale jos neturi kvapinės.
Plačiai paplitusi įvairiuose Rytų pusrutulio regionuose, didžiausia įvairovė sutinkama atogrąžų Azijoje.
Iš viso yra žinoma apie 80 rūšių..
Aphelocheiridae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter ca. 80 kjente arter, alle i én slekt, Aphelocheirus, tre av dem forekommer i Europa og én i Norge. Aphelocheiridae er uvanlige i og med at de voksne insektene er bunndyr som ikke trenger å gå til overflaten etter luft, men puster ved hjelp av et såkalt plastron, en gassboble som henger fast i en pute av hår og som utveksler gasser med vannet omkring.
Middelsstore (3,5 – 11,5 mm), flattrykte, ovale teger, brunlige på farge. Kroppen er kort oval, forkroppen er forholdsvis liten og den segmentrerte bakkroppen dominerer. Antennene er fire-leddete og trådformede, ganske korte, men ulikt andre vannteger er de synlige ovenfra. Sugesnabelen er forholdsvis lang. Pronotum er kort og bredt, trapesformet. Scutellum er relatvit stort og trekantet. Vingene er ofte sterkt reduserte. Føttene er to-leddede, forbeina er uspesialiserte, bakbeina er omdannet for svømming.
De finnes i stillestående eller sakte flytende ferskvann. De lever på eller nær bunnen på inntil 10 meters dyp, og trenger ikke komme til overflaten for å puste, noe som er ganske uvanlig for voksne ferskvannsinsekter. De er rovdyr som lever av små, virvelløse dyr.
Aphelocheiridae er systematisk plassert i gruppen Nepomorpha, sammen med: Vannskorpioner, Kjempevannteger, Ochteridae, Paddeteger, Buksvømmere, Vannrøvere, Potamocoridae, Pleidae, Ryggsvømmere og Helotrephidae Noen klassifikasjoner regner Aphelocheiridae som en undergruppe av vannrøvere (Naucoridae), men det er også ting som tyder på at slektskapet mellom de to ikke er særlig nært. Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Aphelocheiridae er en gruppe av insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Gruppen omfatter ca. 80 kjente arter, alle i én slekt, Aphelocheirus, tre av dem forekommer i Europa og én i Norge. Aphelocheiridae er uvanlige i og med at de voksne insektene er bunndyr som ikke trenger å gå til overflaten etter luft, men puster ved hjelp av et såkalt plastron, en gassboble som henger fast i en pute av hår og som utveksler gasser med vannet omkring.
Aphelocheiridae – rodzina wodnych pluskwiaków różnoskrzydłych (Heteroptera). Takson monotypowy z rodzajem – Aphelocheirus. W Polsce występuje jeden, pospolity gatunek, płaszczak Aphelocheirus aestivalis – sprawnie i szybko pływający mieszkaniec szybko płynących, niewielkich rzek (reofil). Unika górskich potoków. Ma charakterystyczne, czarne ubarwienie grzbietowej części ciała i skrzydła zredukowane do niewielkich płytek na grzbiecie. Jest drapieżnikiem polującym na rozmaite wodne bezkręgowce i wysysającym je przy pomocy kłująco-ssącego aparatu gębowego. Dorosłe osobniki osiągają ok. 15 mm długości.
Andrzej Kołodziejczyk, Paweł Koperski: Bezkręgowce słodkowodne Polski. Klucz do oznaczania oraz podstawy biologii i ekologii makrofauny. Wydawnictwa Uniwersytetu Warszawskiego, 2000. ISBN 83-235-0192-0.
Aphelocheiridae – rodzina wodnych pluskwiaków różnoskrzydłych (Heteroptera). Takson monotypowy z rodzajem – Aphelocheirus. W Polsce występuje jeden, pospolity gatunek, płaszczak Aphelocheirus aestivalis – sprawnie i szybko pływający mieszkaniec szybko płynących, niewielkich rzek (reofil). Unika górskich potoków. Ma charakterystyczne, czarne ubarwienie grzbietowej części ciała i skrzydła zredukowane do niewielkich płytek na grzbiecie. Jest drapieżnikiem polującym na rozmaite wodne bezkręgowce i wysysającym je przy pomocy kłująco-ssącego aparatu gębowego. Dorosłe osobniki osiągają ok. 15 mm długości.
Длиннохоботные плавты[1] или афелохиры[2] (лат. Aphelocheirus) — род насекомых из отряда полужесткокрылых, единственный в семействе Aphelocheiridae.
Около 60 видов в восточном полушарии, в России — пять видов[3][4]. Самый распространённый вид в Европе — Плавт летний (Aphelocheirus aestivalis (Fabricius, 1794))[5].
Голова почти равной длины и ширины. Хоботок длинный[5].
Длиннохоботные плавты или афелохиры (лат. Aphelocheirus) — род насекомых из отряда полужесткокрылых, единственный в семействе Aphelocheiridae.