Randwanzen oder Lederwanzen (Coreidae) sind eine Familie der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung Pentatomomorpha. Von ihnen sind ungefähr 1900 Arten in etwa 267 Gattungen bekannt.[1] In Europa sind 55 Arten vertreten,[2] von denen in Mitteleuropa etwa 20 vorkommen.[3] Viele Arten sind hell- bis dunkelbraun und haben einen matten, nicht selten körnig strukturierten Körper, wovon sich der Name „Lederwanzen“ ableitet. Der Name „Randwanzen“ resultiert aus dem bei vielen Arten stark verbreiterten Rand des Hinterleibs (Connexivum).[3]
Die Vertreter der Randwanzen sind in Größe und Körperform sehr unterschiedlich. Sie sind 7 bis 45 Millimeter lang und umfassen einige der größten rezenten Vertreter der Wanzen, als auch sehr zarte oder schlanke Wanzenarten. Die Vertreter der Gattung Thasus zählen zu den größten landlebenden Wanzen. Die meisten Randwanzen haben einen kräftigen, langgestreckten bis breit-elliptischen Körper. Auch wenn die Mehrheit der Tiere unscheinbar gefärbt ist, gibt es viele Arten die eine lebhafte, auffällige Färbung aufweisen. Zumindest bei einigen dieser Arten handelt es sich vermutlich um Warnfärbung. Insbesondere in den tropischen Regenwäldern treten auch metallisch glänzende Arten auf, bei denen diese Farbe vermutlich ablenkend wirken soll. Charakteristisch für Randwanzen ist ihr Kopf, bei dem die Bucculae, die die Schnabelrinne seitlich begrenzenden Wangenplatten über die Fühlerbasen hinausragen. Die Schenkel (Femora) und Schienen (Tibien) der Hinterbeine sind bei den Männchen häufig verdickt oder flach, blattförmig erweitert. Auch das zweite und dritte Fühlerglied ist nicht selten verbreitert und flach erweitert. Viele Arten sind stark mit Dornen und Tuberkeln versehen. Dies ist insbesondere an den Humeralwinkeln des Pronotums, der Fall, die häufig zu spitzen Fortsätzen ausgezogen sind.[4][5] Fast alle Arten haben überwiegend voll entwickelte (makroptere) Flügel, Individuen mit brachypteren (verkürzten) oder apteren (zurückgebildeten) Flügeln sind sehr selten.[3]
Der Kopf ist im Vergleich zur Größe der Tiere verhältnismäßig klein. Die Fühler sind oberhalb einer gedachten Linie durch den Mittelpunkt der Facettenaugen eingelenkt. Die Hemielytren haben eine Subcostalader und die Membranen haben mehrere Flügeladern. Innere Laterotergite sind für gewöhnlich ausgebildet. Die Stigmen am Hinterleib liegen alle ventral, bei manchen Arten den Agriopocorini befinden sie sich jedoch direkt am Seitenrand. Am dritten bis sechsten Hinterleibssegment befinden sich drei, am siebten zwei Trichobothria. Die auf dem fünften bis siebten Hinterleibssegment befinden sich zusammenstehend sublateral. Das achte und neunte Paratergit am Hinterleib ist von den Tergiten getrennt. Bei den Weibchen hat der Ovipositor abgeflachte, plattenförmige Valvulae. Das siebte Sternum ist in der Regel etwa auf halber Länge geteilt. Nur sehr selten ist das Sternum ganz geteilt, manchmal ist es auch ungeteilt. Bei den Männchen hat die Spermatheca nur einen proximalen pumpenflanschförmigen Teil und der distale Teil fehlt. Der Ductus ist in der Regel kurz.[4][5]
Bei den Nymphen liegen die Duftdrüsenöffnungen am Hinterleib jeweils zwischen dem vierten bis sechsten Tergum. Die Eier haben in der Regel ein Pseudoperculum, das normalerweise als eine gut sichtbare, runde Kappe ausgebildet ist. Bei der Unterfamilie Pseudophloeinae und der Gattung Hydara fehlt es. Häufig haben die Eier viele, bis zu etwa 60 Mikropylen.[5]
Die Randwanzen sind weltweit verbreitet, haben ihr Hauptverbreitungsgebiet jedoch in den Tropen und Subtropen, wo auch die größten Arten und jene mit den auffälligsten Körpermodifikationen vorkommen.[5]
Randwanzen ernähren sich phytophag und leben oben auf den Pflanzen. Vermutlich die meisten Arten ernähren sich, indem sie an den Gefäßen der Pflanzen saugen,[5] nur wenige Arten saugen an Samen oder den Reproduktionsorganen der Pflanzen.[3] Soweit bekannt ernähren sich alle Arten der Pseudophloeinae von krautigen Hülsenfrüchtlern (Fabaceae). Viele Gruppen der Randwanzen ernähren sich von bestimmten Pflanzengruppen, teilweise auch nur an bestimmten Pflanzenarten. Es gibt jedoch auch Arten, die sich polyphag von vielen verschiedenen Pflanzenarten ernähren. Diese starken Unterschiede treten teilweise sogar innerhalb der gleichen Gattung auf. So sind Leptoglossus phyllopus und Leptoglossus gonagra sehr polyphag, Leptoglossus ashmeadi Leptoglossus corculus hingegen in ihrer Nahrungspflanzenwahl sehr spezifisch. Bei mehreren großen Randwanzenarten wurde beobachtet, dass sie territorial sind und ihr Revier auf Blüten sitzend gegen andere in ihr Territorium eindringende Männchen heftig verteidigen. Die verdickten und bedornten Beinglieder könnten dabei ebenso eine Rolle spielen.[5] Manche Arten können durch Stridulation Laute erzeugen.[3]
Manche Arten gelten in der Landwirtschaft als Schädlinge. Insbesondere in den Tropen und Subtropen gibt es eine Reihe von Arten, die an Hülsenfrüchtlern (Fabaceae) (z. B. Bohnen, Sojabohnen), Kürbisgewächsen (Cucurbitaceae) (z. B. Gurken, Zucchini, Melonen, Kürbis) und Süßgräsern (Poaceae) (Reis) schädlich sind. Der Schaden äußert sich durch den für die Pflanzen toxischen Speichel der Wanzen, der beim Saugen injiziert wird und der insbesondere junge Triebe rasch absterben lässt.[3] Beispielsweise gilt Leptoglossus phyllopus in Nordamerika an verschiedenen Pflanzen und Arten der Gattung Amblypelta an Kakaobaum, Maniok, Kokospalme, Echter Guave und Papaya als besonderer Schädling. Ein weiteres Beispiel ist Clavigralla gibbosa, die regelmäßig in Indien schwere Schäden, bis hin zu Totalausfällen an verschiedenen Hülsenfrüchtlern wie Straucherbse (Cajanus cajan) verursacht. Arten der Gattung Chelinidea gelten als Schädlinge an Opuntien (Opuntia), werden deswegen allerdings auch zur biologischen Schädlingsbekämpfung an diesen in Australien eingeschleppten Pflanzen eingesetzt.[1]
William Elford Leach beschrieb die Familie erstmals 1815 und stellte die mittlerweile eigenständigen Familien der Krummfühlerwanzen (Alydidae) und Glasflügelwanzen (Rhopalidae) als Unterfamilien zu ihr.[5] Die verwandtschaftliche Stellung innerhalb der Familie wurde im Lauf der Erforschung der Familie unterschiedlich beurteilt. Bis heute ist die Aufteilung auf Tribusebene höchst kontrovers und reicht von 10 bis 30. Da Autoren in ihren unterschiedlichen Ansichten die Klassifikation der Untergruppen als Tribus oder Unterfamilie ebenso unterschiedlich beurteilen, schwankt entsprechend auch die Zahl der Unterfamilien. Anders als bei den Tribus ist jedoch eine Unterteilung in drei Unterfamilien mittlerweile weitgehend anerkannt.[1] Schuh & Slater (1995) anerkannten noch vier Unterfamilien, wobei die Agriopocorinae durch Brailovsky & Cassis (1999) zur Tribus Agriopocorini der Coreinae rückgestuft wurden.[4] Nach aktueller Ansicht wird die Familie daher in folgende Unterfamilien unterteilt:[1][4]
In Europa treten folgende Arten auf:[2]
Randwanzen oder Lederwanzen (Coreidae) sind eine Familie der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung Pentatomomorpha. Von ihnen sind ungefähr 1900 Arten in etwa 267 Gattungen bekannt. In Europa sind 55 Arten vertreten, von denen in Mitteleuropa etwa 20 vorkommen. Viele Arten sind hell- bis dunkelbraun und haben einen matten, nicht selten körnig strukturierten Körper, wovon sich der Name „Lederwanzen“ ableitet. Der Name „Randwanzen“ resultiert aus dem bei vielen Arten stark verbreiterten Rand des Hinterleibs (Connexivum).
Coreidae is a large family of predominantly sap-sucking insects in the Hemipteran suborder Heteroptera.[1] The name "Coreidae" derives from the genus Coreus, which derives from the Ancient Greek κόρις (kóris) meaning bedbug.[2]
As a family, the Coreidae are cosmopolitan, but most of the species are tropical or subtropical.
The common names of the Coreidae vary regionally. Leaf-footed bug refers to leaf-like expansions on the legs of some species, generally on the hind tibiae. In North America, the pest status of species such as Anasa tristis on squash plants and other cucurbits gave rise to the name squash bugs.[3][4] The Coreidae are called twig-wilters or tip-wilters in parts of Africa and Australia because many species feed on young twigs, injecting enzymes that macerate the tissues of the growing tips and cause them to wilt abruptly.[5][6]
The Coreidae commonly are oval-shaped, with antennae composed of four segments, numerous veins in the membrane of the fore wings, and externally visible repugnatorial stink glands. They vary in size from 7 to 45 mm long, which implies that the family includes some of the biggest species of Heteroptera. The body shape is quite variable; some species are broadly oval, others are elongated with parallel sides, and a few are slender. Many species with the "leaf-footed" tibiae are very slender with conspicuous expansions of the hind tibiae, but some robust species also have decided expansions. Some species are covered with spines and tubercles.[7] As an example of these, the tribe Phyllomorphini Mulsant & Rey, 1870, are strikingly aberrant, with thin legs, spiny bristles, and laciniate outlines and adornments.
Many of the more robust species have grossly enlarged, thickened, and bowed hind femora armed with spikes on the inner edge, and with hind tibiae to match, though the enlargement of the tibiae is less exaggerated.[1][3]
In the nymphs, the openings of the two repugnatorial stink glands of the Coreidae are visible as two projections or spots on the medial line of the dorsal surface of the abdomen, one at the anterior and one at the posterior edge of the fifth abdominal tergite above the glands inside. During the final ecdysis, the anatomy is rearranged and the glands end up in the metathorax, opening laterally through ostioles between the mesothoracic and metathoracic pleura.[8]
The Coreidae generally feed on the sap of plants. Some species reportedly are actively carnivorous,[9] but material evidence is lacking, and in the field, some are easy to confuse with some species of the Reduviidae, so doubt has been cast on the veracity of the claims.[10]
Some Coreidae, such as Phyllomorpha laciniata, exhibit parental care by carrying their eggs. This behaviour significantly improves the eggs' chances of avoiding the attacks of parasitoids.[11]
The Coreidae are placed in the order Hemiptera and closely related to the families Alydidae, Hyocephalidae, Rhopalidae, and Stenocephalidae. Together, these five families form the superfamily Coreoidea. The family is large, with more than 1,900 species in over 270 genera.[7]
Most taxonomists dealing with the Coreidae divide the family into three or sometimes four subfamilies. Numerous tribes of the Coreinae have previously been proposed for elevation to subfamily rank, for example, the Agriopocorini, Colpurini, Hydarini, Phyllomorphini, and Procamptini, but the only one of these changes that at least a significant minority of researchers currently accept is the elevation of the Agriopocorinae, and recent reviews tend to treat them as a tribe again, recognizing only the three subfamilies known by 1867. Another difficulty is that the genus Eubule has not yet been placed.
The family has been demonstrated to be non-monophyletic, as Hydarinae and Pseudophloeinae are more closely related to Alydidae than to other coreids.[12]
Accordingly, the subfamilies are as follows, together with illustrative genera of each:
Coreinae Leach, 1815
Anasa tristis (squash bug) eggs
Pephricus sp., of the tribe Phyllomorphini
A "leaf-footed" coreid (Anisoscelis flavolineata) with typical expanded hind legs
Piezogaster sp. mating
Coreidae is a large family of predominantly sap-sucking insects in the Hemipteran suborder Heteroptera. The name "Coreidae" derives from the genus Coreus, which derives from the Ancient Greek κόρις (kóris) meaning bedbug.
As a family, the Coreidae are cosmopolitan, but most of the species are tropical or subtropical.
La Koreedoj (Coreidae) estas granda familio de ĉefe herbovoraj insektoj kiuj apartenas al la hemiptera subordo de Heteropteroj(Heteroptera) .[1] Ekzistas pli ol 1,800 specioj en pli ol 250 genroj.[2] Ili varias en grandeco de 7 ĝis 45 mm, inter ili iuj el la plej grandaj heteropteraj specioj. La korpoformo de koreedoj estas tre varia, kun kelkaj specioj larĝovalaj, dum aliaj estas maldikaj. Koreedoj estas trovitaj ĉie en la mondo, sed la plej multaj specioj estas trovitaj en la tropikoj kaj subtropikoj.
En Nordameriko ili estas nescience nomitaj "skvaŝcimo", ĉar kelkaj specioj, kiel ekzemple Anasa tristis, estas damaĝbestoj de skvaŝplantoj kaj aliaj kukurbetoj.[3][4] Ili ankaŭ estas nomitaj "folipieduloj" pro la foli-similaj vastiĝoj kiujn kelkaj specioj havas sur siaj malantaŭaj kruroj.
Kelkaj koreedoj, kiel Phyllomorpha laciniata, elmontras gepatran vartadon portante siajn ovojn. Tiu konduto povas protekti la ovojn kontraŭ parazitado.[5]
La nomo venas de la Malnovgreka κόρις kun la signifo litcimo.[6]
La familio Coreidae apartenas al la ordo Hemipteroj kaj estas proksime parenca al la familioj Alydidae, Hyocephalidae, Rhopalidae, kaj Stenocephalidae. Kune, tiuj kvin familioj formas la superfamilion Coreoidea.
La ĝeneralaj morfologiaj ecoj de la koreedoj estas oval-forma korpo, antenoj kun kvar segmentoj, multvejna antaŭflugila membrano, metatoraka fetoroglando kaj pligrandigita malantaŭa tibio.[1][3] Multaj specioj estas kovritaj per pikiloj kaj tuberkloj.[2]
Tiu grupo plejofte estas dividita en 3-4 subfamiliojn; Kelkaj elektitaj genroj estas listigitaj ĉi tie:
Agriopocorinae Miller, 1953 (ofte inkludite en Coreinae)
Coreinae Leach, 1815
Meropachydinae Stål, 1867
Pseudophloeinae Stål, 1867
Multaj triboj de la Coreinae antaŭe estis proponitaj por rangigo kiel subfamilio; ekzemple la Agriopocorini, Colpurini, Hydarini, Phyllomorphini kaj Procamptini. Sed la nura el tiuj ŝanĝoj akceptita de almenaŭ signifa malplimulto de hodiaŭaj sciencistoj estas la unuaj, kaj eĉ lastatempaj recenzoj ĝenerale tendencas trakti la proponitajn Agriopocorinae kiel tribon denove, rekonante nur la tri subfamiliojn kiuj estis konataj antaŭ 1867. Krome, almenaŭ la genro Eubule estas de definitive nedeterminita klasifiko.
La Koreedoj (Coreidae) estas granda familio de ĉefe herbovoraj insektoj kiuj apartenas al la hemiptera subordo de Heteropteroj(Heteroptera) . Ekzistas pli ol 1,800 specioj en pli ol 250 genroj. Ili varias en grandeco de 7 ĝis 45 mm, inter ili iuj el la plej grandaj heteropteraj specioj. La korpoformo de koreedoj estas tre varia, kun kelkaj specioj larĝovalaj, dum aliaj estas maldikaj. Koreedoj estas trovitaj ĉie en la mondo, sed la plej multaj specioj estas trovitaj en la tropikoj kaj subtropikoj.
En Nordameriko ili estas nescience nomitaj "skvaŝcimo", ĉar kelkaj specioj, kiel ekzemple Anasa tristis, estas damaĝbestoj de skvaŝplantoj kaj aliaj kukurbetoj. Ili ankaŭ estas nomitaj "folipieduloj" pro la foli-similaj vastiĝoj kiujn kelkaj specioj havas sur siaj malantaŭaj kruroj.
Kelkaj koreedoj, kiel Phyllomorpha laciniata, elmontras gepatran vartadon portante siajn ovojn. Tiu konduto povas protekti la ovojn kontraŭ parazitado.
Coreidae es una numerosa familia constituida por insectos succionadores de savia, clasificados en el orden de Hemiptera, en el suborden Heteroptera.[1] El nombre "Coreidae" deriva del significado del griego antiguo κόρις, chinche de las camas.[2] Se los conoce por los nombres comunes chinches patas laminadas o chinches pata de hoja, que se refieren a la forma ensanchada en forma de hoja de las patas traseras de la mayoría de sus especies.
Los miembros de la familia Coreidae son cosmopolitas, pero la mayoría de las especies son tropicales o subtropicales.
Los nombres comunes de las especies de Coreidae varían por región. Por ejemplo, "Bicho de patas de hoja" se refiere a las expansiones con forma de hojas en las tibias de las patas, generalmente las traseras, de algunas especies.
En América del Norte, la reputación de especies como Anasa tristis como peste sobre las plantas de calabaza y otras cucurbitáceas dio origen al nombre de "bichos de calabaza".[3][4] Los Coreidae son también llamados ''debilitadores de ramas'' en partes de África y Australia, ya que muchas especies se alimentan de brotes de ramas, o ramas jóvenes, en las que inyectan jugos que maceran los tejidos de los brotes en crecimiento, causando que se marchiten abruptamente.[5][6]
Los Coreidae generalmente son de forma ovalada, con antenas compuestas por cuatro segmentos, numerosas venas en la membrana de las alas, y glándulas de hedor externamente visibles. Varían en tamaño de 7 a 45 mm. de largo, lo que significa que la familia incluye algunas de las especies más grandes del suborden Heteroptera.
La forma del cuerpo es bastante variable; algunas especies son, en términos generales, ovaladas. Otras son alargadas con lados paralelos, y una minoría son esbeltas. Muchas de las especies con ''tibias en forma de hojas'' son bastante delgadas, con notables expansiones en la tibia de las patas traseras, aunque algunas variedades robustas también tienen dichas expansiones. Algunas especies están cubiertas con espinas y tubérculos.[7] Como un ejemplo de estos, la tribu Phyllomorpha Mulsant & Rey, 1870, es verdaderamente aberrante, con patas delgadas, vellos espinosos, y contornos laciniados.
Muchas de las especies más robustas tienen el fémur grueso y curvado, armado con pinches en el canto interior en las patas traseras, algunos también tiene tibias engrosadas, aunque en forma menos marcada.[1][3]
En las ninfas, las aberturas de las dos glándulas de hedor de los Coreidae son visibles como dos puntos en la línea media de la superficie dorsal del abdomen, uno en el borde anterior y otro en el posterior del 5º terguito abdominal. Durante el final de la ecdisis, la anatomía es reorganizada y las glándulas acaban en el metatórax, abriéndose lateralmente a través de ostiolos entre la pleura mesotoraxica y metatoraxica.[8]
Los Coreidae generalmente se alimentan de la savia de las plantas. Ha habido informes que afirman que algunas especies son carnívoras, pero hay carencia de evidencia material para confirmar este hecho, además de que en las obervaciones de campaña algunos especímenes son fáciles de confundir con algún ejemplar de Reduviidae, así que la duda ha surgido en la verosimilitud o importancia de los reportes.[9][10]
Algunos Coreidae, como Phyllomorpha laciniata, otorgan cuidados paternales a sus huevos al cargarlos. Este comportamiento aumenta significativamente las posibilidades de los huevos de evitar los ataques de parasitoides.[11]
La familia Coreidae se encuentra en el orden Hemiptera y está estrechamente relacionada con las familias Alydidae, Hyocephalidae, Rhopalidae, y Stenocephalidae. Juntas, estas cinco familias forman la superfamilia Coreoidea, con más de 1,900 especies en más de 270 géneros.[7]
La mayoría de los taxonomistas que investigan la familia Coreidae dividen la familia en tres o a veces cuatro subfamilias. Numerosas tribus de Coreinae anteriormente ha sido propuestas para su ascenso al rango de subfamilia, como por ejemplo, Agriopocorini, Colpurini, Hydarini, Phyllomorphini, y Procamptini, pero el único de estos cambios que al menos una minoría significativa de investigadores actualmente aceptan es el ascenso de Agriopocorinae, y actualmente los estudios tienden a tratarles como tribu de nuevo, reconociendo solo las tres subfamilias conocidas desde 1867. Otra conflicto es que el género Eubule no ha sido todavía empleado.
Coreidae, con las tibias de sus patas traseras en forma de hoja, adaptadas para el aposematismo y el cortejo
Acanthocephala terminalis las tibias de sus patas traseras de un tamaño más discreto
Anasa tristis, ninfas de varios estadios sobre un zapallo
Coreidae es una numerosa familia constituida por insectos succionadores de savia, clasificados en el orden de Hemiptera, en el suborden Heteroptera. El nombre "Coreidae" deriva del significado del griego antiguo κόρις, chinche de las camas. Se los conoce por los nombres comunes chinches patas laminadas o chinches pata de hoja, que se refieren a la forma ensanchada en forma de hoja de las patas traseras de la mayoría de sus especies.
Los miembros de la familia Coreidae son cosmopolitas, pero la mayoría de las especies son tropicales o subtropicales.
Coreidae (les coréidés) est une famille d'insectes du sous-ordre des hétéroptères (punaises).
La famille a été décrite par l'entomologiste britannique William Elford Leach en 1815.
Elle se divise en quatre sous-familles :
Coreus marginatus : formes adultes et juvéniles
Diactor - Muséum de Toulouse
Coreidae (les coréidés) est une famille d'insectes du sous-ordre des hétéroptères (punaises).
I Coreidi (Coreidae Leach, 1815) sono una famiglia di insetti pentatomomorfi dell'ordine Rhynchota Heteroptera, superfamiglia Coreoidea, diffusa in tutto il mondo. Costituiscono, per importanza e numero di specie, il raggruppamento più rappresentativo della superfamiglia.
La famiglia si presenta morfologicamente eterogenea sia pure con alcuni caratteri ricorrenti. Il corpo è di dimensioni medie o grandi, fino ad alcuni centimetri di lunghezza, con profilo variabile da ovale a quadrangolare, più o meno oblungo, talvolta con caratteristiche conformazioni delle zampe. Il tegumento ha colorazioni uniformi, in genere su tonalità brunastre più o meno scure, talvolta con caratteristiche bande trasversali sulle emielitre. Meno frequenti sono invece le livree variopinte, con colori e disegni più o meno vistosi, come avviene, ad esempio, nei generi Anisoscelis e Diactor, in cui sono comprese anche specie di particolare bellezza.
Il capo è relativamente piccolo, nettamente più stretto del protorace, provvisto di due ocelli e con antenne e rostro composti da quattro segmenti.
Nel torace, il pronoto è subtrapezoidale, con margine posteriore generalmente ricurvo, di larghezza 2-3 volte superiore a quella del capo. Il mesoscutello è relativamente piccolo e generalmente più largo del capo. Le emielitre hanno la membrana percorsa da una fitta nervatura. Le zampe posteriori hanno in genere i femori relativamente spessi e robusti e in molte specie le tibie sono marcatamente appiattite; femori e tibie possono presentare processi di varia forma, conferendo talvolta un aspetto bizzarro. L'appiattimento delle tibie posteriori, ricorrente in molti Coreidi, giustifica il nome leaf-footed bug dato dagli anglosassoni a queste cimici.
L'addome presenta i laterotergiti appiattiti, talvolta espansi lateralmente oltre le emielitre, carattere piuttosto frequente in diversi Pentatomomorfi. Sono presenti due tricobotri ventrali nel III urite e tre negli uriti dal III al VII.
I Coreidi sono in generale insetti fitofagi, ma diverse fonti citano anche la presenza di un numero non precisato di predatori[1][2][3].
La fitofagia si esprime nella maggior parte delle specie sotto forma di polifagia, ma sono citate relazioni più specifiche di alcuni taxa con determinati raggruppamenti sistematici di piante. Rispetto al numero di specie, l'importanza agraria di questa famiglia è contenuta, tuttavia fra i Coreidi si annoverano anche specie dannose ad alcune colture.
In Italia la specie di maggiore interesse è la cimice del nocciolo (Gonocerus acuteangulatus): pur essendo polifago, in Sicilia è uno dei più frequenti e dannosi agenti del cimiciato delle nocciole e dell'aborto traumatico[4][5]. Le stesse affezioni possono essere causate sul pistacchio[5]. Può inoltre essere vettore del fungo Nematospora coryli, agente eziologico della stigmatomicosi del nocciolo[4].
Le femmine depongono le uova isolate sulle piante. In alcune specie sono invece portate dai maschi sul dorso[4] o sul ventre[6].
Molti Eterotteri sono noti per l'odore sgradevole dovuto al secreto delle ghiandole odorifere metatoraciche, ma fra i Coreidi va citata una curiosa eccezione: il Coreus marginatus, specie presente nell'Europa centrale, emana infatti un profumo di mela[1].
La famiglia è cosmopolita, con una larga diffusione in tutte le principali regioni zoogeografiche del mondo.
La famiglia è la più ricca fra i Coreoidei: comprende circa 250 generi con circa 1800 specie, ma alcune fonti citano anche fino a 2000 specie[1][7].
La tassonomia interna della famiglia vede la suddivisione in quattro sottofamiglie e numerose tribù[8]:
Coreinae e Pseudophloeinae hanno una larga distribuzione geografica, mentre la diffusione dei Meropachyinae è limitata alla regione neotropicale.
I Coreidi (Coreidae Leach, 1815) sono una famiglia di insetti pentatomomorfi dell'ordine Rhynchota Heteroptera, superfamiglia Coreoidea, diffusa in tutto il mondo. Costituiscono, per importanza e numero di specie, il raggruppamento più rappresentativo della superfamiglia.
Tikrosios kampuotblakės (lot. Coreidae) (angl. Squash bugs, Leaf-footed bugs) blakių pobūrio šeima.
Šiai šeimai priklauso 7–40 mm ilgio, dažniausiai pailgi, rudos spalvos vabzdžiai. Kai kurių šios šeimos rūšių atstovų pilveliai yra stipriai išplatėję, kitų – blauzdos panašios į medžio lapus, dar kitos yra labai ryškių spalvų. Antenos ir straubliukas sudaryti iš 4 segmentų. Galva siauresnė ir trumpesnė nei prieškrūtinėlė. Turi ir sudėtines, ir paprastas akis. Membraniniai sparnai turi daug lygiagrečių venų.
Polifagai. Kiaušinėliai priklijuojami ant mitybinių augalų antros pusės. Metuose būna viena ir daugiau generacijų.
Šios blakės plačiai paplitusios visame pasaulyje. Mūsų planetoje gyvena apie 1900[1] tikrųjų kampuotblakių rūšių, Europoje – 58[2] rūšys ir porūšiai, Lietuvoje - 10 rūšių.[3] [4]
Tikrosios kampuotblakės (lot. Coreidae) (angl. Squash bugs, Leaf-footed bugs) blakių pobūrio šeima.
Šiai šeimai priklauso 7–40 mm ilgio, dažniausiai pailgi, rudos spalvos vabzdžiai. Kai kurių šios šeimos rūšių atstovų pilveliai yra stipriai išplatėję, kitų – blauzdos panašios į medžio lapus, dar kitos yra labai ryškių spalvų. Antenos ir straubliukas sudaryti iš 4 segmentų. Galva siauresnė ir trumpesnė nei prieškrūtinėlė. Turi ir sudėtines, ir paprastas akis. Membraniniai sparnai turi daug lygiagrečių venų.
Polifagai. Kiaušinėliai priklijuojami ant mitybinių augalų antros pusės. Metuose būna viena ir daugiau generacijų.
Šios blakės plačiai paplitusios visame pasaulyje. Mūsų planetoje gyvena apie 1900 tikrųjų kampuotblakių rūšių, Europoje – 58 rūšys ir porūšiai, Lietuvoje - 10 rūšių.
Randwantsen (Coreidae) zijn een familie van wantsen, die vooral in de tropen voorkomt, en waarvan de leden een behoorlijke grootte hebben.
Er zijn ongeveer 1900 soorten in ongeveer 267 geslachten bekend. In Europa zijn er 55 soorten vertegenwoordigd, waarvan er ongeveer 20 in Midden-Europa. Vele soorten hebben licht- tot donkerbruin lichaam met een vaak korrelige structuur, waarvan de Engelse familienaam Leather bugs is afgeleid. De naam randwants is vanwege de bij vele soorten sterk verbrede rand van het abdomen (Connexivum).
Vertegenwoordigers van de randwants variëren sterk in grootte en vorm van het lichaam. Ze zijn 7- 45 mm lang.
Er zijn zeer stevig gebouwde soorten en zeer breekbare, dunne soorten. De vertegenwoordigers van het geslacht Thasus behoren tot de grootste op het land levende wantsen. De meeste randwantsen hebben een stevig, langwerpig elliptisch lichaam.
Hoewel de meerderheid van de dieren onopvallend gekleurd is, zijn er vele randwantsen met levendige, opvallende kleuren. Bij enkele van deze soorten gaat het om waarschuwingskleuren. Dat geldt met name voor de glanzende metallic kleuren van de randwantsen in de tropische regenwouden.
De dijen (femora) en schenen (tibia) van de achterpoten zijn vaak verdikt, plat of bladvormig verlengd. Ook de tweede en derde antennaal segment is vaak verbreed en verbreed plat. De bladvormige verdikte schenen hebben geleid tot een andere Engelse familienaam voor randwantsen. Namelijk leaffooted bug. De enige wants op dit moment in Nederland met zo’n bladvormige verbreding is de, bladpootrandwants, bladpootwants (Leptoglossus occidentalis). Een exoot afkomstig uit Noord-Amerika.
Veel soorten zijn uitgerust met stekels en knobbels. Bijna alle soorten zijn langvleugelig (macropteer). Korvleugelige (brachypteer) soorten zijn heel zeldzaam. De kop is relatief klein vergeleken met de grootte van de dieren.
De randwantsen zijn wereldwijd verspreid. Maar hebben hun belangrijkste verspreidingsgebied in de tropen en subtropen. Daar komen ook de grootste soorten en opvallend gevormde soorten voor.
Randwantsen zijn planteneters (fytofaag). Veel soorten voeden zich met een bepaalde groep planten of zelfs met één soort pant. Andere randwantsen voeden zich met veel verschillende plantensoorten (polyfaag).
Er zijn ook voor de mens schadelijke soorten. Bijvoorbeeld de 'squash bug' (Engels voor moeswants), of Anasa tristis. Deze soort tast soorten uit de komkommerfamilie aan door een giftige stof te injecteren tijdens het zuigen van sappen, waardoor bladeren verwelken en een plant (met name jonge of kleine planten) kunnen sterven.
William Elford Leach heeft de familie voor het eerst beschreven in 1815 en maakte onderfamilies van de nu zelfstandige families van kromvoelerwanten ( Alydidae ) en glasvleugelwantsen, knotswantsen (Rhopalidae). Tot op dit moment is de verdeling in geslachtengroepen (tribes) een punt van discussie.
Het leven der dieren, deel II, blz. 211 in de tweede druk. Auteur van dit onderdeel: Peter Rietschel.
Randwantsen (Coreidae) zijn een familie van wantsen, die vooral in de tropen voorkomt, en waarvan de leden een behoorlijke grootte hebben.
Er zijn ongeveer 1900 soorten in ongeveer 267 geslachten bekend. In Europa zijn er 55 soorten vertegenwoordigd, waarvan er ongeveer 20 in Midden-Europa. Vele soorten hebben licht- tot donkerbruin lichaam met een vaak korrelige structuur, waarvan de Engelse familienaam Leather bugs is afgeleid. De naam randwants is vanwege de bij vele soorten sterk verbrede rand van het abdomen (Connexivum).
Kantteger (Coreidae) er insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Det er i Norge funnet 5 arter av kantteger.
Navnet kommer av at enkelte arter har en bred og utstående kant langs kroppen.
Kantteger er gjennomsnittlig store teger, med lengde oppmot 2 cm, noen arter kan bli hele 4 cm. og er dermed av de aller største landtegene, men så store arter finnes ikke i Norge. Utseende varierer mye, men de fleste artene har god kamuflasje og enkelte har spesielle utvekster på kroppen eller beina. Fargene er som regel brunlige, men de kan være både fargerike og ha et metalisk utseende.
Kantteger er nebbmunner, det vil si at de har sugende munndeler, som de bruker til å suge plantesaft med. Mange arter er derfor skadedyr i jord- og landbruket, ved at de suger plantesaft fra nyttevekster. Ingen av kanttegene er rovdyr.
De fleste artene finnes i varmere strøk. Bare et fåtall finnes i Norge.
Eggene legges på vertsplanten, hvor egget klekker. Kantteger har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier. Nymfen gjennomgår omtrent fem hudskift eller larvestadier. Utviklingen fra egg til voksen tar vanligvis omtrent fire uker.
Kantteger tilhører nebbmunnene som har det til felles at munndelene er sugende og at de suger opp næringen. Nebbmunner lever av plantesaft fra planter og trær. Foruten tegene består nebbmunnene av plantesugere (Homoptera).
Familien kantteger er systematisk plassert i delgruppen Trichophora, sammen med: Vepseteger, Hyocephalidae , Rhopalidae, Stenocephalidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Kantteger (Coreidae) er insekter som tilhører tegene, en gruppe av nebbmunner. Det er i Norge funnet 5 arter av kantteger.
Navnet kommer av at enkelte arter har en bred og utstående kant langs kroppen.
Wtykowate (Coreidae) - rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych.
Długość ciała od 5 do 20 mm, choć gatunków egzotycznych do 45 mm[2].
Wszystkie wtykowate są fitofagami ssącymi. Pierwsze osobniki pojawiają się w kwietniu-maju. Do rozrodu przystępują w okresie maj-czerwiec[2].
Na świecie opisano ok. 2200 gatunków, zgrupowanych w ok. 500 rodzajach, z czego w Polsce stwierdzono 17[2], w tym: wtyk straszyk (Coreus marginatus), Gonocerus acuteangulatus, Syromastus rhombeus, czy należący do krajowej fauny od 2007 roku - wtyk amerykański (Leptoglossus occidentalis)[3].
Wtykowate (Coreidae) - rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych.
Coreidae é uma família de percevejos sugadores de plantas da subordem Heteroptera dos Hemiptera.[1] O nome Coreidae deriva do género Coreus (do grego: κόρις, percevejo).[2] A família tem uma distribuição natural do tipo cosmopolita, mas a maioria das espécies ocorre em regiões de clima tropical ou subtropical.
Coreidae é uma família de paraneoptera contida na ordem dos hemípteras. Este é um grupo de tamanho moderado, cujos membros possuem glândulas odoríferas bem desenvolvidas. Estas glândulas abrem-se nas laterais do tórax entre as coxas médias e posteriores. A maioria das espécies possui um odor particular (algumas vezes agradáveis, outras não) quando manipulada.
Os coreídeos costumam ter tamanho médio a grande, são um pouco alongados e de cor escura, com a cabeça mais estreita e mais curta que o pronoto. Algumas espécies possuem as tíbias posteriores expandidas e foliáceas (em forma de folha). Alimentam-se de plantas, mas alguns podem ser predadores.[3]
A família Coreidae é muito próxima de um conjunto de outras ordens de Hemiptera, nomeadamente as famílias Alydidae, Hyocephalidae, Rhopalidae e Stenocephalidae. Em conjunto, estas cinco famílias formam a superfamília Coreoidea. A família apresenta uma grande diversidade, com mais de 1 900 espécies validamente descritas, repartidas por mais de 270 géneros.[4]
Na sua presente circunscrição taxonómica a família Coreidae é dividida em três (ou por vezes quatro) subfamílias. Numerosas tribos de Coreinae têm sido propostas ao longo dos tempos para elevação ao nível taxonómico de subfamília, entre as quais os Agriopocorini, Colpurini, Hydarini, Phyllomorphini e Procamptini, mas a única dessas mudanças que merece algum consenso entre os especialistas no grupo foi a elevação de Agriopocorini; entretanto revisões mais recentes tendem a reposicionar o agrupamento novamente ao nível de tribo, reconhecendo apenas as três subfamílias propostas desde 1867. Outra dificuldade resulta da manutenção do género Eubule em incertae sedis.
A família é correntemente dividida nas seguintes subfamílias (com alguns géneros mais representativos listados):
Coreidae é uma família de percevejos sugadores de plantas da subordem Heteroptera dos Hemiptera. O nome Coreidae deriva do género Coreus (do grego: κόρις, percevejo). A família tem uma distribuição natural do tipo cosmopolita, mas a maioria das espécies ocorre em regiões de clima tropical ou subtropical.
Agriopocorinae (ne povsem priznana)
Coreinae
Meropachydinae
Pseudophloeinae
Usnjate stenice (znanstveno ime Coreidae) so družina stenic iz sorodstva ščitastih stenic, v katero uvrščamo okrog 1800 danes znanih vrst.
Vsi predstavniki so rastlinojedi. Imajo večinoma čokato telo podolgovate ali ovalne oblike, pogosto z izrastki telesa, nog ali tipalnic bizarnih oblik. Glava je majhna v primerjavi s telesom, iz nje izraščajo tipalnice, sestavljene iz štirih členov (po tej lastnosti se zanesljivo ločijo od ščitastih stenic, ki imajo tipalnice iz petih členov). V dolžino dosežejo med 7 in 45 mm.
Klasifikacija družine še ni povsem dorečena; vrste združujemo v okrog 250 rodov, te pa nadalje v več tribusov, ki jim različni avtorji pripisujejo status poddružin. Trenutno so priznane le tri poddružine - Coreinae, Meropachydinae in Pseudophloeinae, ki so bile opisane že konec 19. stoletja; od sodobnejših predlogov ima največ podpore Agriopocorinae, v splošnem pa se sistematiki držijo načela konzervativnosti in do objave celovitega taksonomskega pregleda družine ne uporabljajo drugih poddružin.
Usnjate stenice (znanstveno ime Coreidae) so družina stenic iz sorodstva ščitastih stenic, v katero uvrščamo okrog 1800 danes znanih vrst.
Vsi predstavniki so rastlinojedi. Imajo večinoma čokato telo podolgovate ali ovalne oblike, pogosto z izrastki telesa, nog ali tipalnic bizarnih oblik. Glava je majhna v primerjavi s telesom, iz nje izraščajo tipalnice, sestavljene iz štirih členov (po tej lastnosti se zanesljivo ločijo od ščitastih stenic, ki imajo tipalnice iz petih členov). V dolžino dosežejo med 7 in 45 mm.
Klasifikacija družine še ni povsem dorečena; vrste združujemo v okrog 250 rodov, te pa nadalje v več tribusov, ki jim različni avtorji pripisujejo status poddružin. Trenutno so priznane le tri poddružine - Coreinae, Meropachydinae in Pseudophloeinae, ki so bile opisane že konec 19. stoletja; od sodobnejših predlogov ima največ podpore Agriopocorinae, v splošnem pa se sistematiki držijo načela konzervativnosti in do objave celovitega taksonomskega pregleda družine ne uporabljajo drugih poddružin.
Bredkantskinnbaggar (Coreidae) är en familj i insektsordningen halvvingar. Familjen innehåller omkring 1 800 kända arter, uppdelade på ungefär 250 olika släkten.
Bredkantskinnbaggar finns över större delen av världen, men det största antalet arter finns i tropikerna. I Sverige finns 10 arter. Många arter har en genomsnittlig kroppslängd på runt 15 millimeter, men de största arterna kan bli upp till 40 millimeter.
Kännetecknande för familjen är att många arter har en mer eller mindre bred, utstående kant längs kroppen. Många arter har också bladliknande flikar på benen. Vissa arter, särskilt i varmare delar av världen, är klart färgade. De flesta är dock mer diskret kamouflagefärgade i brunaktiga, gulgrå eller grågröna nyanser.
Mundelarna är stickande och sugande och djuren livnär sig främst på växtsaft, vanligen från frön men också från frukter. Som andra halvvingar har bredkantskinnbaggarna ofullständig förvandling och genomgår utvecklingsstadierna ägg, nymf och imago.
Bredkantskinnbaggar (Coreidae) är en familj i insektsordningen halvvingar. Familjen innehåller omkring 1 800 kända arter, uppdelade på ungefär 250 olika släkten.
Bredkantskinnbaggar finns över större delen av världen, men det största antalet arter finns i tropikerna. I Sverige finns 10 arter. Många arter har en genomsnittlig kroppslängd på runt 15 millimeter, men de största arterna kan bli upp till 40 millimeter.
Kännetecknande för familjen är att många arter har en mer eller mindre bred, utstående kant längs kroppen. Många arter har också bladliknande flikar på benen. Vissa arter, särskilt i varmare delar av världen, är klart färgade. De flesta är dock mer diskret kamouflagefärgade i brunaktiga, gulgrå eller grågröna nyanser.
Mundelarna är stickande och sugande och djuren livnär sig främst på växtsaft, vanligen från frön men också från frukter. Som andra halvvingar har bredkantskinnbaggarna ofullständig förvandling och genomgår utvecklingsstadierna ägg, nymf och imago.
Краевики, или ромбовики (лат. Coreidae) — семейство полужесткокрылых из подотряда клопов. В семействе насчитывается приблизительно 1 800 видов из примерно 150 родов.[1]
Клопы средних или крупных размеров. Форма тела разнообразная, но у большинства бока брюшка распластаны и выступают из-под надкрылий.[2]
Клопы средних или крупных размеров, от 7 до 40 мм, обычно не более 20 мм. Форма тела весьма разнообразна, хотя у большинства бока брюшка распластаны и выступают из-под надкрылий[2]
Большинство растительноядные (некоторые из них сельскохозяйственные вредители), также встречаются и хищники.[2]
Краевики, или ромбовики (лат. Coreidae) — семейство полужесткокрылых из подотряда клопов. В семействе насчитывается приблизительно 1 800 видов из примерно 150 родов.