Taglmakk (Nematomorpha) er ei gruppe særs tynne makk som lever som parasittoidar på leddyr. Dei er utbreidd over heile verda, men er mest vanlege i ferskvatn. Ein har skildra om lag 320 artar i to ordenar.
Taglmakkar er særs lange og særs tynne dyr som har fått namnet sitt fordi dei liknar hestetagl. Dei tek opp mesteparten av det dei treng over kroppsoverflata, og manglar difor særskilde ekskresjons-, sirkulasjons- og gassvekslingsorgan. Tarmen er òg ganske redusert - eit einskild røyr som går i lengderetninga til kroppen og vanlegvis ikkje har nokon opning.
Kroppsveggen til ein taglmakk er dekt med eit tjukt og velutvikla eksoskjelett som vert skifta ut regelmessig. På same måte som rundmakk, leddyr og ymse andre rekkjer nyttar dei ecdysin i denne prosessen. Nedanfor kroppsveggen og huda har dyra ei eller to langsgåande nervestrenger og eit einskild lag med langsgåande musklar.
Ein gjennomsnittleg taglmakk er opp til 1 meter lang og som regel ikkje meir enn 1 til 3 millimeter tjukk.
Vaksne taglmakk er frittsymjande i ferskvatn, bortsett frå ei marin planktonslekt og somme som heldt til i fuktige område på land. Dei tek til seg lite føde bortsett frå små organiske molekyl dei tek opp over kroppsflata og gjennom den reduserte tarmen. Den viktigaste oppgåva deira er å formeira seg, noko dei ofte gjer i store klyngar. Dei er særkjønna, og hannen bitt seg om hoa for å levera ei spermpakke nær kloakkopninga hennar.
Dei befrukta egga vert lagt i geleaktige trådar og utviklar seg til særeigne larvar. Desse har relativt kort tid på seg til å finna ein passande leddyrvert dei kan parasittera på i oppveksten, noko som ikkje treng å vera særleg vanskeleg. Dei fleste endar i kroppshola til vertsdyret gjennom å bli etne, og ligg der medan dei utviklar seg frå larve til vaksen. Somme er utstyrte med snablar, ofte med piggar, og borar seg fysisk inn i verten.
Larva veks seg til vaksen storleik inne i vertsorganismen, og lever av ymse næringspartiklar dei tek opp over kroppsoverflata. Som regel forlet ho vertsorganismen sin gjennom anus. Dei larvene som har bustad i landlevande leddyr har visse evner til å manipulera vertane sine til å oppsøka ferskvatn og faktisk drukna seg[1]. Når larvene først er ute i vatnet, sym dei ut på leit etter ein partnar å starta ein ny livssyklus med.
Dei fleste taglmakk høyrer til i ordenen Gordioidea, som omfattar ferskvass- og delvis landlevande former. Dei kan kjennast att på dei para gonadane, og har som regel insekt som vertar. Nervestrengen deira ligg på buksida.
I ordenen Nectonematoidea klassifiserar ein fire artar i slekta Nectonema; dette er kystlevande, pelagiske organismar som parasitterar tifotkreps. Ein kjenner dei att på dei doble radene med børstar dei har på sida av kroppen og på at dei berre har ein gonade. Dei har to nervestrengar, ein på buksida og ein på ryggsida.
Det er usikkert korleis slektskapen mellom dei ulike taglmakkgruppene er. Ein reknar med at Nectonematoidea representerer ei basal gruppe i fylogenien deira, sidan desse er marine, men det er ikkje semje om dette synet. Når det kjem til slektskap med andre dyregrupper, er dei fleste forskarar samde om at taglmakkane er søstergruppa til rundmakk. Den viktigaste utfordraren til dette synet er Cephalorhyncha-hypotesen, som plasserer dei saman med pølsemakk Priapula og gruppene Kinorhyncha og Loricifera.
Taglmakk (Nematomorpha) er ei gruppe særs tynne makk som lever som parasittoidar på leddyr. Dei er utbreidd over heile verda, men er mest vanlege i ferskvatn. Ein har skildra om lag 320 artar i to ordenar.
Taglormer er veldig lange og tynne ormer som er nært beslektet med rundormene. Ved bare 1–3 mm tykkelse kan de bli 10–150 cm lange.
Taglormenes larver lever som endoparasitter i leddyr. Når de blir kjønnsmodne, forlater de verten og lever et kort og akvatisk liv. Som voksne kan de ikke ta opp næring.
Larven klekker fra eggene i vannet og søker aktivt etter en passende vert. Den har en munnkjegle og kroker som kan vrenges ut, og som den gjennomborer vertens hud med. Inne i vertens kropp finner den frem til fordøyelseskanalen og tar opp næring gjennom sin egen hud, som derfor har en veldig tynn kutikula. Svelg (farynx) og tarm er helt eller delvis tilbakedannet og dermed funksjonsudyktige hos alle taglormer. Også ekskresjonsorganer mangler.
Ved det siste hudskiftet fra larve til voksen får taglormene en tykk kutikula. Denne danner en slags hudmuskelsekk som omgir epidermisen og lengdemuskler (men ingen ringmuskler). Taglormer har et pseudocoel, opprinnelig er kroppshulen fylt med væske, slik som hos rundormer. Nervesystemet består av en hjerne, et bukmarg og et såkalt kloakalganglion, dvs. et nervesenter i bakkroppen.
Den lille delgruppen Nectonema er søstergruppen til hele resten (Gordioida), som skiller seg i en del vesentlige egenskaper: Nectonema har bevart noen opprinnelige egenskaper, som et marint levevis (i havet) med krepsdyr som verter, og en væskefylt kroppshule. Et avledet trekk hos Nectonema er derimot at svelget er helt lukket, og at det bare fins én gonade (kjønnskjertel).
Gordioida er derimot limniske (lever i ferskvann) og har insekter som verter. De parasitterer også helt terrestriske (landlevende) insekter. Dette kan skje hvis disse insektene har spist andre insekter, som har blitt parasittert av taglormer ved eller i vannet. Taglormen kan til og med manipulere vertens adferd: Når taglormen har blitt kjønnsmoden og er klar til å forlate verten, oppsøker verten tvanghaft vannet. Der forlater ormen verten (som oftest dør). En fullvoksen taglorm kan være mange ganger lengre enn verten sin. Hos Gordioida forekommer delvis yngelpleie, som består i at hunnen kringler seg rundt eggene. Kroppshulen hos Gordioida er ikke fylt med væske, men med et mesenchym (bindevev).
Taglormer er veldig lange og tynne ormer som er nært beslektet med rundormene. Ved bare 1–3 mm tykkelse kan de bli 10–150 cm lange.
Taglormenes larver lever som endoparasitter i leddyr. Når de blir kjønnsmodne, forlater de verten og lever et kort og akvatisk liv. Som voksne kan de ikke ta opp næring.
Larven klekker fra eggene i vannet og søker aktivt etter en passende vert. Den har en munnkjegle og kroker som kan vrenges ut, og som den gjennomborer vertens hud med. Inne i vertens kropp finner den frem til fordøyelseskanalen og tar opp næring gjennom sin egen hud, som derfor har en veldig tynn kutikula. Svelg (farynx) og tarm er helt eller delvis tilbakedannet og dermed funksjonsudyktige hos alle taglormer. Også ekskresjonsorganer mangler.
Ved det siste hudskiftet fra larve til voksen får taglormene en tykk kutikula. Denne danner en slags hudmuskelsekk som omgir epidermisen og lengdemuskler (men ingen ringmuskler). Taglormer har et pseudocoel, opprinnelig er kroppshulen fylt med væske, slik som hos rundormer. Nervesystemet består av en hjerne, et bukmarg og et såkalt kloakalganglion, dvs. et nervesenter i bakkroppen.
Den lille delgruppen Nectonema er søstergruppen til hele resten (Gordioida), som skiller seg i en del vesentlige egenskaper: Nectonema har bevart noen opprinnelige egenskaper, som et marint levevis (i havet) med krepsdyr som verter, og en væskefylt kroppshule. Et avledet trekk hos Nectonema er derimot at svelget er helt lukket, og at det bare fins én gonade (kjønnskjertel).
Gordioida er derimot limniske (lever i ferskvann) og har insekter som verter. De parasitterer også helt terrestriske (landlevende) insekter. Dette kan skje hvis disse insektene har spist andre insekter, som har blitt parasittert av taglormer ved eller i vannet. Taglormen kan til og med manipulere vertens adferd: Når taglormen har blitt kjønnsmoden og er klar til å forlate verten, oppsøker verten tvanghaft vannet. Der forlater ormen verten (som oftest dør). En fullvoksen taglorm kan være mange ganger lengre enn verten sin. Hos Gordioida forekommer delvis yngelpleie, som består i at hunnen kringler seg rundt eggene. Kroppshulen hos Gordioida er ikke fylt med væske, men med et mesenchym (bindevev).
