Ciklidar (Cichlidae) er ei stor fiskefamilie med 220 slekter og truleg 1300-1900 artar. Dei er hovudsakleg utbreidd i tropisk ferskvatn i Afrika og Sør-Amerika, men nokre få artar finst òg naturleg i USA og Texas. I Noreg kjenner me dei best som akvariefisk.
Ciklidane er ei stor og mangfaldig gruppe, med stor variasjon i utsjånad mellom artane. Storleiken deira varierer frå art til art, dei minste vert ikkje større enn 25 mm medan dei største kan nå lengder på 80 cm. Dei fleste er mellom 5 og 30 cm.
Ciklidar er piggfinnefisk som høyrer til kladen Labroidei saman med leppefisk, jomfrufisk og brenningsåborar. Desse fiskane har felles at svelgtennene deira er samanvaksne til ein einskild tannstruktur, og at dei har utvikla eit komplekst sett musklar for å bruka denne som eit ekstra sett kjevar. Det som skil ciklidane frå andre medlemmar av Labroidei, er m.a.:
Til vanleg lever ciklidar i stim, men i paringstida vert hannane territoriale. Dei markerer ut eit område i sjøbotnen, og forsvarar det iherdig mot konkurrentar. Det kjem sjeldan til kamp; konfliktane vert oftast avgjort med trugande åtferd. Hannane har ofte særs fargerike paringsdrakter der dei patruljerer dei usynlege grensene sine.
Egglegginga og yngelpleia kan foregå på fleire forskjellige måtar. Mange ciklidar grev ei grop i botnen eller legg egga sine på ein stein. Hjå desse artane plar hannen å forsvara territoriet medan hoa tek aktivt vare på avkommet gjennom å syta for vassgjennomstrøyming, fjerna ubefrukta egg og seinare leie yngelstimane under matsøk. Dette mønsteret er likevel ikkje heilt fastsett; begge partar er i stand til begge typane oppgåver.
Andre artar gøymer egga i holer, under planter, i tomme blautdyrskal eller tilsvarande. Som regel heng desse egga opp i taket i den valde «rugeplassen». Det har vorte observert kommunikasjon mellom yngel og vaksne òg hjå desse artane; både i naturen og i fangenskap. Foreldra hjelpar òg avkommet med å finna mat. Hjå nokre artar slår fleire monogame par seg saman og fostrar opp yngel i lag.
Mange cicklidar, både botn- og holerugarar, kan beskytta larvane sine ved å ha dei i munnen. Ei gruppe, munnrugarane, legg tilmed egga i munnen og befruktar dei der.
Ciklidane vert delt inn i åtte underfamiliar med til saman om lag 220 slekter:
Ciklidar har lenge vore populære som akvariefisk, både på grunn av den praktiske storleiken, den fascinerande åtferden deira og dei vakre fargane hjå mange artar. Den vanlegaste arten er skalaren, Pterophyllum scalare, ein høg Amazonas-art med lange finnar, men det er òg mange andre artar i handelen. Akvariets leksikon listar opp minst 120 ulike artar som er veleigna for akvariebruk.
Ciklidar går ofte gått i lag saman med andre fisk, sjølv om store artar kan angripa og eta mindre fisk. Mindre artar har ofte bruk for selskap av andre småfisk for å forsikra dei om at miljøet er trygt.
Ciklidar (Cichlidae) er ei stor fiskefamilie med 220 slekter og truleg 1300-1900 artar. Dei er hovudsakleg utbreidd i tropisk ferskvatn i Afrika og Sør-Amerika, men nokre få artar finst òg naturleg i USA og Texas. I Noreg kjenner me dei best som akvariefisk.
Ciklider eller cichlider er en stor og variert familie piggfinnefisker. De minste artene (for eksempel Apistogramma) er ikke lengre enn 3 cm, mens de største (Boulengerochromis og Cichla) kommer opp mot meteren.
Noen arter er viktige matfisk, og mange andre er verdsatte som akvariefisk. Noen vanlige akvarieciklider er scalare og discus, ildbuk, Jack Dempsey, sneglehuslekere og oscar. Alle ciklider har yngelpleie.[2]
Navnet på gruppen kommer fra det greske ordet kichle som er en slags fisk.[1]
For fiskerinæringen er det stort sett ciklider av slekten Cichla som har betydning.[2]
Fellestrekk hos ciklider er:
Ciklidene er såkalte sekundære ferskvannsfisker. Det vil si at de stammer fra fisker som levde i havet, selv om alle nålevende arter kun finnes i ferskvann eller brakkvann. Utbredelsen er tradisjonelt blitt forklart med at gruppen oppstod i Gondwana før superkontinentet delte seg. De aller fleste artene lever i Sør-Amerika og Afrika. Madagaskar har de endemiske slektene Paretroplus (ti arter), Ptychochromis (åtte arter) og Oxylapia (én art). Slekten Etroplus med tre arter lever i Sør-India og Sri Lanka. Australia tilhørte også det sørlige superkontinentet, men hadde ingen ciklider før menneskene innførte dem. Mangel av fossiler og molekylærgenetiske data tyder på derimot på at ciklidene er en yngre gruppe, som oppstod i paleocen lenge etter at superkontinentet sprakk opp.[3][4]
I Sør-Amerika lever det minst 450 ciklidearter; av disse er 311 vitenskapelig beskrevet. Etter at Panamaeidet oppstod har søramerikanske ciklider vandret nordover, og de finnes nå helt opp til Sør-Texas (Rio Grande). Det lever også ciklider på Cuba og Hispaniola. Det sørligste forekomsten er i Río Negro i det nordlige Patagonia. Det er antatt at Sør- og Mellom-Amerika tilsammen har 571 arter.
De fleste ciklideartene lever i Afrika. Over 900 arter er beskrevet fra verdensdelen, men det virkelige antallet kan være over 1300. I de store innsjøene i Riftdalen har det skjedd en hurtig oppsplitting i mange arter. Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen har hver hundrevis av endemiske arter.
I Levanten finnes det fire arter som også lever i Afrika, og som sikkert har vandret inn derfra: galileaciklide, nilmunnruger, Oreochromis aureus og Tilapia zillii. Haplochromis flaviijosephi er endemisk for Jordan-vassdraget, men har nære slektninger i Afrika. Slekten Tristramella, med to arter, finnes kun i Jordan-vassdraget og i Damaskus-området. Den nærmeste slektningen til Tristramella er antakelig den gåtefulle Iranocichla hormuzensis, som lever ved Hormuz-stredet i Iran, langt unna alle andre ciklider. Disse to slektene stammer fra afrikanske ciklider, og står kanskje nærmest Sarotherodon.
Forvillede populasjoner av ciklider finnes mange steder utenom det naturlige utbredelsesområdet. I Florida er arter i den søramerikanske slekten Cichla blitt populære sportfisker. De ble innført av fiskerimyndighetene i delstaten for å bekjempe andre innførte ciklider, som oscar og Tilapia mariae. I Europa er vintrene stort sett for kalde til at ciklider kan overleve, men i Sør-Portugal lever Australoheros facetus (tidligere kjent som Cichlasoma facetum), som stammer fra Sør-Brasil og Nord-Argentina.
Det er ingen tvil om at ciklidene er en monofyletisk gruppe, men det er ennå mange uløste problemer i systematikken. Følgende oppdeling er hentet fra S.O. Kullander (1998) A Phylogeny and Classification of the South American Cichlidae.
Ciklider eller cichlider er en stor og variert familie piggfinnefisker. De minste artene (for eksempel Apistogramma) er ikke lengre enn 3 cm, mens de største (Boulengerochromis og Cichla) kommer opp mot meteren.
Noen arter er viktige matfisk, og mange andre er verdsatte som akvariefisk. Noen vanlige akvarieciklider er scalare og discus, ildbuk, Jack Dempsey, sneglehuslekere og oscar. Alle ciklider har yngelpleie.
Navnet på gruppen kommer fra det greske ordet kichle som er en slags fisk.
For fiskerinæringen er det stort sett ciklider av slekten Cichla som har betydning.
