Els notonèctids (Notonectidae, gr. "nedadors d'esquena") són una família d'insectes aquàtics de l'ordre Hemiptera, amb la característica de nedar a l'inrevés, és a dir amb el dors cap avall. El gènere més comú és Notonecta, insectes amb forma hidrodinàmica amb un cos robust, de fins a 16 mm de llarg, de color verd, marró o groguenc. Aquests insectes aquàtics neden sobre la seva esquena, remant vigorosament amb la seva llargues i peludes potes posteriors.
A Wikimedia Commons hi ha contingut multimèdia relatiu a: NotonèctidsRückenschwimmer (Notonectidae) sind eine Familie von aquatisch lebenden Insekten in der Unterordnung der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Weltweit sind etwa 350 Arten bekannt. Das besondere Kennzeichen dieser Tiere ist, dass sie stets mit der Bauchseite nach oben schwimmen – und zwar unterhalb der Wasseroberfläche. Diese auffällige Schwimmposition resultiert aus dem bauchseits am Hinterleib mitgeführten Luftvorrat. Da sie empfindlich stechen können, werden Rückenschwimmer im Volksmund auch „Wasserbienen“ genannt.
Rückenschwimmer erreichen Körperlängen von etwa 13,5 bis 18 Millimeter. Die Körperoberseite ist bootsförmig gewölbt. Die Bauchseite ist stets abgeflacht. Der Luftvorrat der Wanzen befindet sich hauptsächlich auf der Bauchseite. Durch den positiven Auftrieb im Wasser dreht sich die Unterseite der Tiere nach oben. Der Kopf ist breit und trägt auffallend große Augen. Die Augen sind als sogenannte Doppelaugen ausgebildet. Der rückenseitige (dorsale) und bauchseitige (ventrale) Teil ist hinsichtlich der Facettenzahl und der Pigmentierung verschieden. Der dem Licht zugewandte Teil ist besser organisiert und ermöglicht das genaue Sehen. Die dem Licht abgewandte Seite ist weniger spezialisiert und dient mit einem weiten Gesichtskreis als Bildsucher. Die kurzen Fühler (Antennen) der Rückenschwimmer liegen an der Unterseite des Kopfes und ruhen auf einer Luftblase, welche sich in einer Grube zwischen Kopf und Vorderbrust (Prothorax) befindet. Die zweiten und dritten Glieder sind behaart. Das dritte Fühlerglied verfügt über spezielle Sinneshaare. Die Behaarung verhindert das Abperlen der Luftblase. Die Nervenleitungen der Sinneshaare an den Fühlern vermitteln Muskelbewegungen, die zusammen mit der nach oben strebenden Luftblase als Gleichgewichtsorgan fungieren. Die Flügel sind trotz ihrer aquatischen Lebensweise sehr kräftig und vollständig ausgebildet. Bei genügend warmem Wetter krabbeln sie an Land, trocknen ihre Flügel (was bis zu 15 Minuten dauern kann) und fliegen, vorwiegend um neue Wasserstellen aufzusuchen. In diese stürzen sie sich mit geschlossenen Flügeln. Neue Wasserstellen werden nur mit Hilfe der Augen gefunden, wobei sie auf besonders helle Oberflächen reagieren. Rückenschwimmer bewegen sich mit ihren kräftigen Ruderbeinen knapp unter der Wasseroberfläche stoßweise fort. Der Saugrüssel ist kurz und stark ausgebildet.
Rückenschwimmer leben in Tümpeln, Teichen und an Seeufern. Auch in größeren und tiefen Regenpfützen können die Tiere existieren. Sie sind auf besondere Weise an das Leben im Wasser angepasst. Notonectiden sind gewandte Schwimmer. Sie sind durch ihren seitlich zusammengedrückten Körper imstande, das Wasser zu durchschneiden. Das hintere Beinpaar ist das Ruderorgan. Die Schiene und der Fuß sind mit langen steifen benetzbaren (hydrophilen) Borstenhaaren besetzt. Beim Rückschlag der Beine spreizen sich die Borstenhaare ab und vergrößern damit die Ruderfläche.
Zum Atmen durchstößt der Rückenschwimmer mit der Hinterleibspitze in Rückenlage die Wasseroberfläche. Die Mittel- und Vorderbeine stützen das Tier, welches durch den Luftvorrat leichter als Wasser ist, gegen die Oberflächenspannung des Wassers ab. Die Hinterbeine halten die Balance. Die Hinterleibsspitze ragt aus dem Wasser heraus. Diese ist von einem unbenetzbaren (hydrophoben) Haarkranz umgeben und kann so das Oberflächenhäutchen durchstoßen. Beim Herausstrecken des Hinterleibes klappen an der Bauchseite zwei tunnelbildende Borstenreihen auf und nehmen Luft in sich auf. Diese schließen sich wieder beim Abtauchen. Diese Zuführungskanäle stehen mit Hohlräumen an der Brust und unter den Flügeln in Verbindung. Rückenschwimmer sind so förmlich mit Lufträumen umgeben. Am Grunde dieser Rinnen befinden sich Tracheenöffnungen, so dass Sauerstoff aus diesem Vorrat zur Atmung genutzt werden kann, das heißt in die Tracheen hinein diffundieren kann. Durch diesen Luftvorrat wird der Auftrieb so stark, dass sie beim Tauchen heftig mit den Hinterbeinen rudern oder sich mit den beiden vorderen Beinpaaren festhalten müssen.
In Rückenlage verharrt das Tier unter der Oberfläche, um auf Beute zu warten, die entweder zum Atmen an die Oberfläche kommt oder in erreichbarer Nähe vorbeischwimmt. Notonectiden können darüber hinaus Oberflächenschwingungen ins Wasser gefallener Insekten aufnehmen. Sie bewegen sich schnell auf die Beute zu, packen sie mit den Mittel- und Vorderbeinen, ziehen sie unter Wasser und saugen sie aus. Fast alle Rückenschwimmer sind Räuber, die sich von allen Insekten ernähren, die sie überwältigen. Selbst kleine Fische und Kaulquappen werden gepackt und ausgesaugt.
Außerhalb Europas existieren Arten in der Familie der Notonectiden, welche sich von Plankton ernähren. So ist Buenoa margaritacea ein Planktonfresser. Die Wanze legt die Vorder- und Mittelbeine eng an den Körper an. Die Behaarung der Schenkel bildet eine Art Reuse, durch die das Wasser gefiltert wird. Dabei bleiben Mikroorganismen an den Borsten hängen.
Die Paarung der Rückenschwimmer kann mehrere Stunden dauern. Deshalb müssen sie eine Stellung einnehmen, in der sie atmen können. Sie hängen nebeneinander liegend an der Wasseroberfläche. Das Männchen befindet sich etwas unterhalb des Weibchens. Die Eiablage ist artspezifisch verschieden. Notonecta glauca senkt ihre länglich-ovalen, etwa 2 Millimeter langen Eier mittels einer kurzen Legeröhre in Pflanzengewebe. Ähnlich verhalten sich Notonecta obliqua und Notonecta lutea. Notonecta viridis kittet ihre Eier gelegentlich, Notonecta maculata immer an Steine. Die Zeiten der Eiablage sind ebenso artspezifisch verschieden. Bei Notonecta glauca setzt Ende März die Paarung und bald darauf die Eiablage ein. Notonecta viridis dehnt die Eiablage bis in den Herbst. Notonecta maculata beginnt erst im Herbst mit der Eiablage und setzt diese auch in warmen Wintermonaten fort. Daraus resultieren unterschiedliche Formen der Überwinterung der Rückenschwimmer-Arten als Vollinsekt oder als Ei.
Rückenschwimmer sind wie alle Wanzen hemimetabol. Sie durchlaufen fünf Larvenstadien, die über Häutungen ineinander übergehen. Die Larven werden dabei dem erwachsenen Tier allmählich immer ähnlicher.
Rückenschwimmer der Gattung Notonecta sind besonders in der Neotropis verbreitet und artenreich. Während im Süden der Alten Welt Arten der Gattung Anisops zahlreich sind, sind es in der Neuen Welt Arten der Gattung Buenoa.
Rückenschwimmer (Notonectidae) sind eine Familie von aquatisch lebenden Insekten in der Unterordnung der Wanzen (Heteroptera) innerhalb der Teilordnung der Wasserwanzen (Nepomorpha). Weltweit sind etwa 350 Arten bekannt. Das besondere Kennzeichen dieser Tiere ist, dass sie stets mit der Bauchseite nach oben schwimmen – und zwar unterhalb der Wasseroberfläche. Diese auffällige Schwimmposition resultiert aus dem bauchseits am Hinterleib mitgeführten Luftvorrat. Da sie empfindlich stechen können, werden Rückenschwimmer im Volksmund auch „Wasserbienen“ genannt.
Os notonectidos (pronunciau /notone'tidos/~/notoned'tidos/; scientificament Notonectidae -en latín-), conoixius popularment como cucas de remo, son una familia d'insectos hemipteros heteropteros, depredadors d'atros invertebraus, con costumbres aquaticos y caracterizaus por a suya forma de nadar por debaixo d'a superficie de l'augua, de tripa t'alto y no fendo servir si que as dos patas zagueras ta propulsar-se.
Todas as especies de notonectidos descritas tienen color marrón u verde quan son secas, con bella marca u parte d'o cuerpo más amarellisca u narancha en bells casos. Submerchidas en l'augua, que ye a forma más freqüent ta veyer-las, as cucas de remo puet pareixer que tiengan brilluras como de plata, especialment en a cara ventral de l'abdomen que ye a que exposan t'alto quan nadan, que son conseqüencia de l'aire atmosferico atrapau contra o cuerpo y que emplegan ta respirar.
O cuerpo ye muit aerodinamico, con a cabeza, o tórax y l'abdomen d'aspecto compacto por a cara dorsal. As alas se plegan contra l'abdomen de forma compacta. Pueden volar, y o fan ta desplazar-se d'entre badinas.
Son animals plans por a cara ventral, encara que ye ixa la cara que gosan exposar a la vista quan nadan, pus o fan sobre a espalda. En a tripa se'n destaca as dos patas zagueras, remeras, que les sirven ta propulsar-se y son prou mas largas y robustas que os dos pars primers. As quatro patas primeras les sirven ta caminar por tierra (quan surten de l'augua y caminan, arrociegan as patas zagueras, inservibles en o medio terrestre), ta amarrar-se debaixo de l'augua u ta capturar y subchectar as suyas presas.
Tienen pelos hidrofobicos por tot o cuerpo, pero especialment en l'abdomen, a on que retienen una gran bambolla d'aire apegada contra o cuerpo y en comunicación con o estigma u espiraclo principal de o sistema traquial, por a on que respiran, que se troba en o extrimo ventro-caudal de l'abdomen. Tipicament, quan puyan ta la superficie ta recambear l'aire, se refirman contra la cara inferior de a lama superficial con o mesmo extremo caudal de l'abdomen (tot metendo en comunicación o sistema traquial con l'atmosfera) y con o segundo par de patas, de forma que asemellan un tripode cabeza t'abaixo. En meter-se en comunicación, l'hidrofobismo d'os pelos de l'animal causa un efecto semi-micelar en o telo superficial de l'augua, gracias a la tensión superficial en a interfase, de forma que o estigma caudal queda en comunicación con l'atmosfera de forma seca y segura, tot desalpartando-se l'augua de forma automatica y privando que pueda penetrar y obturar os canyos d'o sistema traquial de l'insecto.
No tienen garra sistema de control de a densidat corporal que les sirva ta aguantar-se a qualque profundidat de forma voluntaria, por o que quan nadan submerchius han de bater as patas zagueras de forma constant u agarrar-se contra la vechetación u o substracto, pus quan deixan de fer-lo tornan a puyar ta la superficie inmediatament.
As cucas de remo son animals depredadors d'atros invertebraus, especialment insectos que naden u que haigan puesto cayer sobre a superficie de l'augua. Detectan as mimbracions en a superficie de l'augua quan son refirmaus, respirando, en a cara inferior d'o telo superficial.
Como os suyos parients os teixidors, as cucas de remo s'abalanzan sobre as presas quan sienten as mimbracions en a superficie. Comparten l'hábitat muit a sobén con os teixidors, de forma que compiten por l'alimento, anque por poder cazar submerchidas as cucas de remo tienen acceso a atras presas que os teixidors no pueden encalzar.
Como totz os hemipteros, os notonectidos no tienen piezas bucals capables ta rosigar u masticar l'alimento, sino que por cuentas d'ixo tienen un aparello bucal modificau, conoixiu como estilet, que les sirve ta perforar o exoesqueleto d'as presas y chuflar-les saliva y enzimas liticas en o interior que les liquan os organs internos. Dimpués, se limitan a zurrupar o liquido resultant y albandonan a carcana vueda en rematar.
Ista peculiar forma d'alimentación, en os insectos depredadors, tiene un inconvenient: cal inmovilizar y subchectar a la presa bells minutos dica que as enzimas fan efecto y muere y se le disuelve o interior, y en conseqüencia puede consumir-se. Ixo significa que os insectos que s'alimentan asinas son muit vulnerables a que les saquen a presa antes de consumir-la, por o que, quan cazan, se miran ta retirar ta bell endreto discreto y amagau a on que puedan disfrutar de a lifara o mas luent posible d'os suyos concheneres.
As cucas de remo fizan. A la contra de como os teixidors y atros hemipteros, que se miran ta fuir siempre que pueden y gosan albandonar l'augua y fuir por tierra quan se sienten menazaus, os notonectidos s'amagan en o fondo y si se sienten amenazaus u sienten o suyo espacio vital periglosament invadiu, eventualment pueden atacar.
A fizada no se realiza con garra fizón, sino con o estilet bucal, y instantaniament inchectan una cantidat reducida d'a suya saliva y suco gastrico en a piel de l'intruso, o que, en os sers humans lo menos, produce un efecto muit desagradable, con una sensación de dolor aguda instantania, como una punchada d'agulla hipodermica, que se desvaneix a escape y deixa una tremoleta, como sensación de forniguetas, que dura bells minutos. Se tracta d'una fizada purament defensiva, disuasoria, y l'insecto se retira a l'inte d'haber atacau.
Anque a sensación de a fizada a l'inte puet estar encara mas intensa que a de belatros insectos fizadors, como por exemplo as graspias, as substancias inchectadas gosan difundir en o torrent sanguinio, disolvendo-se, y os danyos tisulars remanents son muito menors y quasi imperceptibles pasau sisquiera bell par d'horas: no amaneix ni granet, ni queda royo ni res, pero fa un mal y una sensación desagradable de fornigas en os primers minutos d'haber fizau.
Os notonectidos (pronunciau /notone'tidos/~/notoned'tidos/; scientificament Notonectidae -en latín-), conoixius popularment como cucas de remo, son una familia d'insectos hemipteros heteropteros, depredadors d'atros invertebraus, con costumbres aquaticos y caracterizaus por a suya forma de nadar por debaixo d'a superficie de l'augua, de tripa t'alto y no fendo servir si que as dos patas zagueras ta propulsar-se.
Суучөлмөктөр (лат. Notonectidae) — сууда жашоочу канталалардын бир тукуму, булардын өкүлү көк суучөлмөк (лат. Notonecta glauca).
Суучөлмөктөр (лат. Notonectidae) — сууда жашоочу канталалардын бир тукуму, булардын өкүлү көк суучөлмөк (лат. Notonecta glauca).
Notonectidae is a cosmopolitan family of aquatic insects in the order Hemiptera, commonly called backswimmers because they swim "upside down" (inverted). They are all predators and typically range from 0.5 to 1.5 cm (0.2–0.6 in) in length.[1] They are similar in appearance to Corixidae (water boatmen), but can be separated by differences in their dorsal-ventral coloration, front legs, and predatory behavior. Their dorsum is convex, lightly colored without cross striations. Their front tarsi are not scoop-shaped and their hind legs are fringed for swimming. There are about 350 species in two subfamilies: Notonectinae with seven genera, and Anisopinae with four genera. Members in the former subfamily are often larger than those in the latter.[2]
Backswimmers swim on their backs, vigorously paddling with their long, hair-fringed hind legs and attack prey as large as tadpoles and small fish. They can inflict a painful "bite" on a human being, actually a stab with their sharp tubular mouthparts (proboscis). They inhabit still freshwater, e.g. lakes, ponds, marshes, and are sometimes found in garden ponds and even swimming pools. Although primarily aquatic, they can fly well and so can disperse easily to new habitats.
The best-known genus of backswimmers is Notonecta – streamlined, deep-bodied bugs up to 1.6 cm (0.6 in) long, green, brown, or yellowish in colour. The common backswimmer, N. glauca, is widespread in Europe, including the United Kingdom where it is known as the greater water boatman.[3] Another of the same region, N. maculata, is distinguished by its mottled brick-coloured forewings.
In contrast to other aquatic insects that cling to submerged objects, Anisops deanei uses a unique system to stay submerged: using the extra oxygen supply from haemoglobin in their abdomen, instead of using oxygen dissolved in the water. The size of these air bubbles, which provide buoyancy, changes as the nitrogen dissolves into the blood and the oxygen is used in respiration. This allows for regulation of the size of the air bubbles and their concentration of oxygen.[4][5]
Notonectidae is a cosmopolitan family of aquatic insects in the order Hemiptera, commonly called backswimmers because they swim "upside down" (inverted). They are all predators and typically range from 0.5 to 1.5 cm (0.2–0.6 in) in length. They are similar in appearance to Corixidae (water boatmen), but can be separated by differences in their dorsal-ventral coloration, front legs, and predatory behavior. Their dorsum is convex, lightly colored without cross striations. Their front tarsi are not scoop-shaped and their hind legs are fringed for swimming. There are about 350 species in two subfamilies: Notonectinae with seven genera, and Anisopinae with four genera. Members in the former subfamily are often larger than those in the latter.
Backswimmers swim on their backs, vigorously paddling with their long, hair-fringed hind legs and attack prey as large as tadpoles and small fish. They can inflict a painful "bite" on a human being, actually a stab with their sharp tubular mouthparts (proboscis). They inhabit still freshwater, e.g. lakes, ponds, marshes, and are sometimes found in garden ponds and even swimming pools. Although primarily aquatic, they can fly well and so can disperse easily to new habitats.
Common backswimmer (Notonecta glauca)The best-known genus of backswimmers is Notonecta – streamlined, deep-bodied bugs up to 1.6 cm (0.6 in) long, green, brown, or yellowish in colour. The common backswimmer, N. glauca, is widespread in Europe, including the United Kingdom where it is known as the greater water boatman. Another of the same region, N. maculata, is distinguished by its mottled brick-coloured forewings.
In contrast to other aquatic insects that cling to submerged objects, Anisops deanei uses a unique system to stay submerged: using the extra oxygen supply from haemoglobin in their abdomen, instead of using oxygen dissolved in the water. The size of these air bubbles, which provide buoyancy, changes as the nitrogen dissolves into the blood and the oxygen is used in respiration. This allows for regulation of the size of the air bubbles and their concentration of oxygen.
Los notonéctidos (Notonectidae, gr. "nadadores de espalda") son una familia de insectos acuáticos del orden Hemiptera, comúnmente conocidos como garapitos, barqueritos, abejas de agua, limpia aguas, tapaculos o dos patas, con la característica de nadar al revés, es decir con el dorso abajo. El género más común es Notonecta, insectos con forma hidrodinámica con un cuerpo robusto, de hasta 16 mm de largo, de color verde, marrón o amarillento. Estos insectos acuáticos nadan sobre sus espaldas, remando vigorosamente con su largas y peludas patas traseras.
Todos ellos son depredadores, hasta cerca de 2 cm de tamaño. Son similares en apariencia a Corixidae, pero pueden ser diferenciados por diferencias en su coloración dorsal, patas delanteras, y el comportamiento depredador. Su dorso convexo es de color claro sin estrías cruzadas. Sus tarsos delanteros no son en forma de cuchara y sus patas traseras tienen flecos para la natación.
Hay dos subfamilias, Notonectinae y Anisopinae, cada uno con cuatro géneros.
Son depredadores y atacan a presas tan grandes como renacuajos y peces pequeños, y puede causar una dolorosa picadura a un ser humano si se le es molestada o acorralada. Habitan en agua dulce, por ejemplo, lagos, piscinas, pantanos, y se encuentran a veces en los estanques de jardín. Pueden volar bien y así migran con facilidad a nuevos hábitats.
En contraste con otros insectos acuáticos que se aferran a objetos sumergidos; utilizan un sistema único para permanecer sumergidos: usan el suministro extra de oxígeno de la hemoglobina de su abdomen, en lugar de utilizar el oxígeno disuelto en el agua. El tamaño de estas burbujas de aire, que le proporcionan la flotabilidad, van cambiando según el nitrógeno se disuelve en la sangre y el oxígeno se utiliza en la respiración. Esto permite la regulación del tamaño de las burbujas de aire y su concentración de oxígeno.[1][2]
Una de las especies más comunes de Notoctenidae es Notonecta glauca, muy extendida en Europa.[3] Otra especie es N. maculata, que se distingue por las antenas moteadas de color ladrillo.
En América, las especies más conocidas son Buenoa amnigenus, Buenoa antigone, Buenoa fuscipennis, Buenoa platycnemis, Buenoa salutis, Martarega membranacea, Notonecta disturbata y Notonecta sellata.[4]
Los notonéctidos (Notonectidae, gr. "nadadores de espalda") son una familia de insectos acuáticos del orden Hemiptera, comúnmente conocidos como garapitos, barqueritos, abejas de agua, limpia aguas, tapaculos o dos patas, con la característica de nadar al revés, es decir con el dorso abajo. El género más común es Notonecta, insectos con forma hidrodinámica con un cuerpo robusto, de hasta 16 mm de largo, de color verde, marrón o amarillento. Estos insectos acuáticos nadan sobre sus espaldas, remando vigorosamente con su largas y peludas patas traseras.
Selgsõudurlased (Notonectidae) on kosmopoliitne sugukond vee-elulisi putukaid, kes kuuluvad nokaliste seltsi lutikaliste alamseltsi.
Nende nimetus tuleneb sellest, et nad ujuvad vees kõht ülal. Selgsõudurlased sarnanevad ehituselt sõudurlastega. Peamised erinevused on kõhtmise ja selgmise osa värvuses, esijalgade ehituses ja ujumise eripäras. Selgsõudurlaste kõhtmine osa on heledam kui sõudurlastel.
Kõik selgsõudurlased on kiskjad. Nende pikkus on kuni 2 cm.
Selgsõudurlasi on 2 alamsugukonda – Notonectinae ja Anisopinae –, kus mõlemas on 4 perekonda.
Selgsõudurlased (Notonectidae) on kosmopoliitne sugukond vee-elulisi putukaid, kes kuuluvad nokaliste seltsi lutikaliste alamseltsi.
Nende nimetus tuleneb sellest, et nad ujuvad vees kõht ülal. Selgsõudurlased sarnanevad ehituselt sõudurlastega. Peamised erinevused on kõhtmise ja selgmise osa värvuses, esijalgade ehituses ja ujumise eripäras. Selgsõudurlaste kõhtmine osa on heledam kui sõudurlastel.
Kõik selgsõudurlased on kiskjad. Nende pikkus on kuni 2 cm.
Malluaiset (Notonectidae) eli isomalluaiset (vrt. pikkumalluaiset) on vesiluteiden heimo, jonka lajeja asustaa erityisesti reheväkasvuisissa lammissa. Malluaiset syövät muita vesiselkärangattomia sekä leviä. Vaikka malluainen on täysin sopeutunut vedenalaiseen elämään, se voi silti tarpeen tullen lentää muualle. Malluaiset löytävät uudet vesistöt heijastuvuuden perusteella, minkä vuoksi erehtyneitä malluaisia voi löytyä muun muassa autojen peltipinnoilta tai muilta kiiltäviltä pinnoilta.[1]
Malluaiset (Notonectidae) eli isomalluaiset (vrt. pikkumalluaiset) on vesiluteiden heimo, jonka lajeja asustaa erityisesti reheväkasvuisissa lammissa. Malluaiset syövät muita vesiselkärangattomia sekä leviä. Vaikka malluainen on täysin sopeutunut vedenalaiseen elämään, se voi silti tarpeen tullen lentää muualle. Malluaiset löytävät uudet vesistöt heijastuvuuden perusteella, minkä vuoksi erehtyneitä malluaisia voi löytyä muun muassa autojen peltipinnoilta tai muilta kiiltäviltä pinnoilta.lähde?
Talvensa malluaiset viettävät pohjan sedimenttiin ja kasvillisuuteen kaivautuneena. Malluaiset selviävät vedenpinnan alapuolella pitkiä aikoja mukanaan kantamansa erityisen hengitysilmakuplan ansiosta.
Notonectes
Les Notonectidae sont une famille d'insectes aquatiques hétéroptères (punaises) nepomorphes, appelées notonectes, ou abeilles d'eau.
Elles sont facilement reconnaissables à leur attitude au repos, face ventrale vers le haut, inclinée sous la surface de l'eau, et aussi à leur nage saccadée. Elles ont un corps allongé et convexe. Les antennes sont très courtes, à 3 ou 4 segments, logées sous les yeux. Ceux-ci sont très grands, réniformes, le vertex est étroit et sans ocelles. Le pronotum est subtrapézoïdal, à marge antérieure obtuse, et marge postérieure découpée. Le scutellum est grand et triangulaire. L'abdomen présente une carène médiane, et des franges ciliées médianes et latérales, formant deux « chambres à air » longitudinales. Les pattes antérieures et médianes sont adaptées à la préhension, les pattes postérieures sont longues, minces et natatoires, avec des franges ciliées aux tibias et aux tarses. Les tarses ont généralement deux segments (1 seul aux tarses antérieurs chez Anisops). Leur taille est moyenne, de 5 à 15 mm de long[1],[2],[3].
Cette famille est cosmopolite (à l'exception de l'Antarctique), avec la plus grande diversité dans les zones tropicales. Ces espèces comptent parmi les insectes aquatiques les plus communs des eaux douces dormantes ou à très faible courant.
La famille des Notonectidae a été décrite par l’entomologiste français Pierre André Latreille en 1802. Elle comprend un peu plus de 400 espèces réparties en 11 genres et 2 sous-familles. Elle constitue la seule famille de la super-famille des Notonectoidea[4].
Selon BioLib (2 avril 2022)[5] :
En Europe, seuls trois genres sont présents, treize espèces (selon Fauna Europaea):
Les notonectes passent la plupart de leur temps sous l'eau, mais peuvent voler pour trouver de nouveaux habitats ou si le niveau de leur plan d'eau baisse. Leurs pattes postérieures natatoires très développées et garnies de franges ciliées ainsi que leur forme hydrodynamique (élytres en « V ») leur permettent une nage saccadée, mais rapide et précise. La notonecte est active toute l'année et peut voler facilement[6].
Elles sont prédatrices, chassant des invertébrés aquatiques, tels que zooplancton, rotifères, petits crustacés, larves de moustiques, insectes aquatiques, parfois aussi de petits têtards ou de petits poissons[2]. Elles se nourrissent également d'insectes terrestre tombés à la surface de l'eau, tels qu'abeilles, fourmis ou diptères[7]. Avec leur forte trompe, rostre piqueur-suceur, elles percent leur proie, lui injectent une salive digestive, et la vident de ses fluides en la suçant. Cette trompe sert aussi de moyen de défense, très occasionnellement contre l'homme. Sa piqûre est assez douloureuse[8], ce qui leur a valu leur surnom d'abeilles d'eau[9],[10].
Elles respirent en pointant leur abdomen à la surface de l'eau, l'air étant stocké entre des cils sous l'abdomen.
Comme d'autres insectes, aquatiques notamment, les Notonectidae sont dotés d'yeux composés et d'une vision sophistiqués, adaptés à leur environnement et mode de vie, et à la géométrie optique et aux propriétés dioptriques particulières, qui ont intéressé les scientifiques[11],[12]. Les propriétés de sensibilité au mouvement des connexions neuronales ont commencé à être étudiées à la fin des années 1970 (Schwind, 1978) sur la base des gradients mesurés dans le réseau optique.
En position d'attente, une notonecte a trois champs de vision distincts, correspondant à la zone d'eau qui se trouve en dessous et devant elle, à la zone de miroir de la surface de l'eau et à la zone où cette surface est transparente. On a montré vers la fin des années 1970 que les facettes de la cornée de cet œil sont (chez les deux sexes) constituées de deux couches homogènes mais à indice de réfraction différent ; dans la couche distale (côté externe de l'œil) l'indice de réfraction est élevé, et dans la couche proximale (côté interne de l'œil) il est faible[12].
Les deux couches sont séparées par une zone de transition en forme de cloche. Cette zone asphérique a presque exactement la forme qui serait nécessaire pour anticiper et corriger l'aberration sphérique due à la forme de l'œil[12]. Le système de double lentille cornéenne, dont les surfaces extérieures ne sont que légèrement convexes, permet a priori à ces espèces prédatrices de bien voir, et de plusieurs manières sous l'eau, mais aussi hors de l'eau quand elles volent pour trouver de nouveaux habitats ou se reproduire, ceci sans grand changement de plan focal nécessaire quand l'insecte sort de l'eau ou y plonge[12].
Des ommatidies (ou ommatidium) sont présentes dans l'œil. Elles sont perpendiculaires à la surface de la cornée dans la région centrale, mais de plus en plus penchées au fur et à mesure de la courbure de l'œil. Ceci confère à l'insecte un large champ visuel en dépit de la légère courbure de l'œil. C'est peut-être aussi ce qui lui permet de bien percevoir la lumière polarisée renvoyée par les surfaces en eau. 75 % des axes optiques de toutes les ommatidies sont dans l'espace visuel binoculaire de l'animal, ce qui laisse penser qu'il voit en relief[12].
Deux zones d'acuité visuelle[13] élevée sont démontrées par l'observation du comportement de la « pseudopupille (en) »[14] de chaque œil quand on met en rotation de l'animal sur un axe transversal[12]. Un animal horizontalement au repos, tête en bas sous la surface de l'eau semble bénéficier d'une de ces zones. L'autre zone de haute acuité visuelle est plus étroite (elle se situe à 43 ° ± 3 °) et est ventrale, de sorte qu'elle permet à l'animal de viser la surface de l'eau juste au-delà de la limite de la zone totalement réfléchissante. Avec ces ommatidies l'animal peut donc observer juste au-dessus de la surface de l'eau[12].
La partie basse (ventrale) de l'œil présente un système optique organisé de telle manière que la dimension verticale d'un petit objet est toujours imagée dans l'œil via le même nombre d'ommatidies, indépendamment de la distance, si l'objet mesure de 1,5 à 4,5 cm et se trouve entre 0 et 1 cm face à l'animal dans le plan de la surface de l'eau. La zone de 1 à 1,5 cm est considérée comme la zone de haute acuité avec laquelle l'animal balaye la surface[12].
Notonectes
Les Notonectidae sont une famille d'insectes aquatiques hétéroptères (punaises) nepomorphes, appelées notonectes, ou abeilles d'eau.
Feithid fhoghlach uisciúil a shnámhann bun os cionn san uisce agus na géaga deiridh mar liáin. Na géaga tosaigh chun greim a fháil ar an gcreach. Ar fud an Domhain.
Le Notonette (Notonectidae Latreille, 1802) sono una famiglia di insetti acquatici Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera).
Sono insetti di medie dimensioni, in media 1,5 cm, con il corpo oblungo e affusolato posteriormente, convesso dorsalmente e piatto ventralmente.
Il capo è largo, privo di ocelli e con occhi grandi e reniformi. Le antenne sono brevi, composte da quattro articoli e alloggiate in riposo in fossette del cranio situate sotto gli occhi. Il rostro è breve e robusto, composto da quattro segmenti.
Il torace ha il pronoto di forma trapezoidale e lo scutello triangolare e grande. Le ghiandole odorifere metatoraciche sono presenti solo nella sottofamiglia Notonectinae. Le emielitre sono differenziate nella zona prossimale sclerificata, suddivisa in corio e clavo, e nella zona distale membranosa ma coriacea, priva di nervature. Le zampe anteriori sono raptatorie, quelle medie sono funzionalmente adattate a coadiuvare le zampe anteriori; quelle posteriori sono invece natatorie, con segmenti appiattiti e percorsi da frange dense di peli. I tarsi sono composti in genere da due segmenti ma alcune specie di Anisops portano tarsi anteriori composti da un solo segmento.
L'addome mostra ventralmente una carena longitudinale mediana bordata da lunghi peli idrofughi; nel complesso questa struttura forma due camere d'aria, collegate agli stigmi, che l'insetto utilizza per respirare durante le immersioni.
Le Notonette sono insetti tipicamente acquatici, anche se per respirare sfruttano la riserva d'aria che avvolge il corpo, trattenuta dalla peluria idrofuga. Colonizzano le acque calme di stagni e laghi, ma alcune specie si ritrovano anche nei corsi d'acqua.
La caratteristica etologica più evidente delle notonette, condivisa però con le altre famiglie dei Notonectoidea, è quella di nuotare capovolte, con il ventre rivolto verso l'alto. Da questo singolare comportamento deriva il nome comune attribuito dagli anglosassoni alle Notonette, quello di backswimmers ("nuotatori sul retro", facendo riferimento al dorso). Nel nuoto usano le zampe posteriori alla stregua di remi, inferendo la spinta per la propulsione, caratterizzata da rapidi movimenti a scatti. Il loro peso specifico è più basso di quello dell'acqua, perciò necessitano di doversi ancorare a supporti per restare immerse quando non nuotano[1][2]. In ogni modo si ritrovano generalmente in prossimità della superficie. Possono infine migrare da un sito acquatico ad un altro in volo, durante le ore notturne.
Sono voraci predatori e attaccano per lo più altri Artropodi, comprese le larve di Zanzare, e, talvolta, nonostante le modeste dimensioni, anche piccoli Vertebrati acquatici. Occasionalmente, se disturbate, possono pungere anche gli uomini, inferendo punture dolorose[3][4].
Le uova sono depositate sulla superficie di piante acquatiche, infisse nei tessuti o semplicemente incollate.
La specie Notonecta undulata è utilizzata nell'alimentazione umana in Birmania e Thailandia[5][6][7]. In Thailandia sono catturate sfruttando l'attrazione esercitata dalla luce artificiale dei lampioni oppure direttamente nel loro habitat per mezzo di reti. Sono cucinate impiegandole come ingredienti in fritti misti oppure come condimento nel riso[6]. In Birmania vengono pestate in mortaio e usate come succedanei dei gamberetti per condire zuppe e altri piatti.
In Messico è stata sfruttata, per secoli, come fonte di cibo la specie Notonecta unifasciata insieme a diverse specie di Corissidi, genericamente indicati con il nome Axayácatl[8]. Questi Rincoti acquatici popolano con densità elevate alcuni laghi salati e le popolazioni locali usavano effettuare dei veri e propri allevamenti al fine di raccogliere le uova, usate per preparare l'ahuahutle o caviale messicano[9][10][11]. Corissidi e Notonette erano e sono usati per l'alimentazione anche come stadi giovanili e adulti, tuttavia questo cibo è ritenuto meno prelibato[9].
La famiglia comprende circa 350 specie ripartite fra 11 generi in due sottofamiglie[12]:
In Europa sono rappresentate entrambe le sottofamiglie, con le specie più comuni comprese nei generi Anisops e Notonecta.
Le Notonette (Notonectidae Latreille, 1802) sono una famiglia di insetti acquatici Nepomorfi (ordine Rhynchota, sottordine Heteroptera).
Nugarplaukos (lot. Notonectidae) – kosmopolitinė blakių šeima. Plėšrios, iki 2 cm dydžio. Plaukioja vandens paviršiuje pilvu į viršų. Užpakalinės kojos pritaikytos plaukimui, gausiai apaugusios plaukeliais. Išvaizda panašios į irklablakes, tačiau pastarosios dažniausiai augalėdės ir plaukioja vandens telkinių dugne nugara į viršų.
Nugarplaukos gyvena stovinčio vandens telkiniuose, pasitaiko sodybų tvenkiniuose. Skraido, lengvai patenka iš vieno telkinio į kitą.
Gali sumedžioti gana stambų grobį – buožgalvius, smulkias žuveles. Gali skaudžiai įkąsti žmogui.
Bootsmannetjes[1], ook wel rugzwemmers genoemd, zijn insecten uit de orde van de wantsen, lid van de onder water levende familie Notonectidae. De familie werd voor het eerst wetenschappelijk beschreven door Carolus Linnaeus in 1758. Er zijn meerdere soorten die sterk op elkaar lijken. De soort gewoon bootsmannetje (Notonecta glauca) is in Nederland de meest algemene soort. Het gevlekt bootsmannetje (N. maculata) komt op de tweede plaats.
Het bootsmannetje heeft een sterk gekield lichaam dat lijkt op een omgekeerde boot. Bootsmannetjes zijn bruin en hun rug is roze-achtig, zodat ze zowel van boven als van onder af bezien gecamoufleerd zijn. Ze zwemmen op de rug, daarom worden ze ook wel ruggezwemmers genoemd. Uiterlijk lijkt dit dier zowel op de duikerwantsen als de zwemwants (Ilyocoris cimicoides). Duikerwantsen zijn echter smaller en zwemwantsen juist breder. Het bootsmannetje wordt ongeveer 15 millimeter lang en komt in alle wateren voor: zowel in permanente waterpartijen als grote regenplassen. Vanwege de relatief krachtige monddelen kan het insect beter niet opgepakt worden, want ze kunnen gemeen bijten. Van steken is geen sprake, omdat ze een scherpe zuigsnuit hebben en geen angel. Een jong bootsmannetje wordt nimf genoemd. Er is - zoals bij alle wantsen - geen wormachtig larvestadium: de jonge wantsjes lijken meteen al op de ouderdieren, maar kunnen nog niet vliegen. Ze vervellen regelmatig en worden dan per vervelling steeds iets groter. Jongere dieren zijn eerst wit met opvallende rode ogen en krijgen later de volwassen kleuren.
Het bootsmannetje is zowel een goede zwemmer als een goede vlieger; op het land echter is het onhandig en maakt kleine sprongetjes om het water te bereiken. Zwemmen doet het bootsmannetje met de spatelvormige poten die een borstelige beharing hebben waardoor het oppervlak nog groter is. Omdat er min of meer geroeid wordt verplaatst het bootsmannetje zich met schokkende bewegingen, en zoals de naam al doet vermoeden op de rug. Door de ruggelingse verplaatsing kunnen ze prooien goed waarnemen. Een bootsmannetje eet vooral prooien die zich op of tegen het wateroppervlak bevinden. Het is een geducht roofdier dat alles pakt wat het kan overmeesteren: op het menu staan visjes, kikkervisjes, insecten, wormen en ook soortgenoten. Het bootsmannetje eet ook veel vissen- en amfibieënlarven. Vijanden zijn kikkers, padden, de grote oeverspin en sommige vissen zoals de zeelt.
Bootsmannetjes moeten ademhalen aan de oppervlakte wat ze doen door het achterlijf net iets boven water te steken en door de korte adembuis lucht aan te zuigen; ze hebben geen kieuwen. De lucht hecht zich aan de vele buikharen net zoals bij de meeste waterinsecten en de waterspin. Hierdoor krijgen ze een 'zilveren' buik, maar ze stijgen direct naar de oppervlakte als ze niet zwemmen, doordat ze veel lichter zijn dan water. Ze hebben kleine klauwen waarmee ze zich goed vast kunnen houden aan onderwaterobjecten zodat ze op de bodem kunnen schuilen bij gevaar.
Bootsmannetjes zijn voor de mens nuttig omdat ze grote hoeveelheden muggenlarven eten die mensen liever kwijt dan rijk zijn.
Bootsmannetjes, ook wel rugzwemmers genoemd, zijn insecten uit de orde van de wantsen, lid van de onder water levende familie Notonectidae. De familie werd voor het eerst wetenschappelijk beschreven door Carolus Linnaeus in 1758. Er zijn meerdere soorten die sterk op elkaar lijken. De soort gewoon bootsmannetje (Notonecta glauca) is in Nederland de meest algemene soort. Het gevlekt bootsmannetje (N. maculata) komt op de tweede plaats.
Ryggsymjarar er ei gruppe insekt som høyrer til tegene. Dei er rovinsekt som lever i ferskvatn, som regel i små fiskelause tjern men òg unnataksvis i større sjøar der det òg finst fisk. Som namnet tilseier sym dei på ryggen og lever av småinsekt som landar i overflatehinna.
På verdsbasis er det kjend om lag 350 artar fordelt på 11 slekter[1]. I Noreg er det kjend tre artar i slekta Notonecta[2].
Ryggsymjarar er middelsstore insekt (opp til 15 mm [3] )som har mykje til felles med buksymjarane. Dei er derimot større, og lette å kjenne att på at dei (oftast) sym med buken opp. I tillegg har dei normale tåledd med klør på framføtene der buksymjarar har knivforma «åreblad». Ryggsymjarane sym hovudsakleg med bakbeina, som er lange, kraftige og hårete. Fram- og mellombeina vert nytta til å halda byttet fast med. På ryggen har dei ein karakteristisk kjøl.
Som andre insekt pustar ryggsymjaren oksygen i gassform. Sidan han lever i vatn har han difor fleire tilpassingar for å ta med seg luft når han dykkar. Særleg vert det lagra mykje i bukområdet, noko som hjelper dyret med å halda buken opp. Han lagrar òg luft i hårfrynsene langs kantane av kjølen og under vengjene.
Det er vist at ryggsymjarane orienterar seg i vatnet etter lys heller enn tyngdekraft; om ein har dei i akvarium som er opplyst nedanifrå sym dei med buken ned![4]
Typisk for ryggsymjarane er at dei heng i overflatehinna i ferskvatn med ryggen ned og ventar på at eit potensielt bytte skal landa i vatnet. Dei er særs kjenslevare overfor vibrasjonar i vassflata, og er raske til å spora opp fluger, mygg og andre dyr som landar i vatnet. Så snart byttet er nært nok, fyk dyret til med kraftige symjetak. Den ledda sugesnabelen som er typisk for nebbmunnane vert så nytta til å bedøva byttet. Dei kan bita kraftig frå seg; somme hevdar tilmed det er verre enn kvefsestikk.
Det hender òg at ryggsymjarane fangar bytte nede i vatnet. Det har blitt observert at dei kan ta så store dyr som rompetroll og fiskeyngel.
Ryggsymjarane har ufullstendig forvandling som andre nebbmunnar, og har såleis ikkje noko puppestadium. Egga er avlange og kvite og vert festa til plantestenglar under vatn.[5] Det tek få veker før dei klekker. Generasjonstida er kort, og det vaksne stadiet er ofte dominerande. Dei norske artane lever ganske kort som egg og nymfer, men kan leva relativt lenge som vaksne. I Noreg kan Notonecta glauca leva i fleire år, medan N. lutea døyr om hausten. Dette speglast i måten dyra overvintrar på; N. glauca overvintrar som vaksen medan N. lutea overvintrar som egg.
Dei flyg godt, og det er særleg om hausten dei tek til vengjene[6]. Dette er med på å gjera artane i gruppa raske til å kolonisera nye habitatar.
Ryggsymjarane vert delt inn i to underfamiliar, Anisopinae og Notonectinae. Den sistnemnde vert vidare tradisjonelt delt inn i tre stammar: Aphelonectini, Notonectini og Nychiini; der Aphelonectini og Notonectini i dag vert sett på som synonym. Alle dei norske artane er relativt nært i slekt, då dei alle høyrer til slekta Notonecta.
Ryggsymjarar er ei gruppe insekt som høyrer til tegene. Dei er rovinsekt som lever i ferskvatn, som regel i små fiskelause tjern men òg unnataksvis i større sjøar der det òg finst fisk. Som namnet tilseier sym dei på ryggen og lever av småinsekt som landar i overflatehinna.
På verdsbasis er det kjend om lag 350 artar fordelt på 11 slekter. I Noreg er det kjend tre artar i slekta Notonecta.
Ryggsvømmere (Notonectidae) er en familie med insekter som lever som svømmende rovdyr i vann. Det er i Norge funnet tre arter av ryggsvømmere, alle tilhørende slekten Notonecta.[1] De fleste artene finnes i varmere strøk.
Ryggsvømmere er middelsstore teger som svømmer opp-ned, på ryggen. De er derfor ofte lyse på ryggen, som vender ned, og som blir mindre synlig mot en lys himmel over vannflaten. De er også generelt mørke på buksiden og beina, som vender opp når de svømmer. Fordi de svømmer opp-ned får de en slags «båtform». Når de kryper på land eller flyr snur de ryggsiden opp.
Kroppen har korte hår. Særlig bakbeina er lange og årelignende (svømmeføtter). Antennene er ikke synlig og finnes på siden av hodet, bak de store fasettøynene. Munndelene er ganske korte men kraftige, med en spiss sugesnabel.
Et stort scutellum er lett synlig. De to norske artene kan skilles på fargen på scutellumet. Forvingene er velutviklet og membranøse.
De finnes i ferskvann, helst i stillestående vann. Voksne og nymfer svømmer opp-ned, og beveger seg betydelig raskere enn buksvømmere under vann. Den korthårete kroppen gjør at luftbobler fester seg til kroppen under dykking. Dette gjør at ryggsvømmere kan oppholde seg under vann ganske lenge.
Ryggsvømmere er gode flygere, noe som er nyttig når de skal oppsøke nye leveområder.
Ryggsvømmere er nebbmunner, det vil si at de har sugende munndeler og de er rovdyr som suger kroppsvæske fra andre mindre dyr. Voksne dyr kan gi et smertefullt stikk med sugesnabelen om de blir håndtert uvørent.
Ryggsvømmere har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.
Familien ryggsvømmere er systematisk plassert i gruppen Nepomorpha, sammen med: Vannskorpioner, Kjempevannteger, Ochteridae, Paddeteger, Buksvømmere, Aphelocheiridae, Potamocoridae, Vannrøvere, Pleidae og Helotrephidae
Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...oidea.
Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske ryggsvømmerne.
Ryggsvømmere (Notonectidae) er en familie med insekter som lever som svømmende rovdyr i vann. Det er i Norge funnet tre arter av ryggsvømmere, alle tilhørende slekten Notonecta. De fleste artene finnes i varmere strøk.
Ryggsvømmer, bilde fra buksiden.Pluskolcowate (Notonectidae) – rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych. Są to drapieżne pluskwiaki wodne. Rodzina Notonectidae liczy około 340 gatunków[1].
Osiągają od 5 do 15 mm długości ciała[1], którego kształt jest łódkowaty: od spodu płaski, od góry wypukły, a w obrysie wydłużony, ku tyłowi zwężony klinowato[2]. Duża głowa wyposażona jest w duże, nerkowate oczy złożone, osadzone po bokach spodu czułki zbudowane z 3 lub 4 członów oraz krępą i ruchliwą, czteroczłonową kłujkę. Przyoczek brak. Dwie pierwsze pary odnóży chwytne[2], zwykle o dwuczłonowych stopach, przy czym pierwszy człon często zredukowany, i przedstopiach zakończonych pazurkami Tylna para pływna, wiosłowata, wyposażona w szczeciny pływne, o stopie zawsze dwuczłonowej i zredukowanych pazurkach. Odwłok ma na spodzie kil środkowy, a pośrodku i po bokach kępki szczecin tworzące komorę powietrzną, do której uchodzą przetchlinki. Piąte sternum odwłoka silnie wyciągnięte jest w przód. Samce mają narządy rozrodcze symetryczne, a samice robakowatą spermatekę[1].
W wodzie poruszają się pod powierzchnią grzbietem do dołu. Poruszanie się w wodzie ułatwiają owłosione, tylne odnóża. Pokrywy skrzydłowe zachodzące na siebie, po osuszeniu skrzydeł pluskolcowate dobrze latają. Samce niektórych Anisopinae wytwarzają dźwięki[1][2].
Pluskolcowate żywią się innymi stworzeniami wodnymi zarówno bezkręgowymi jak drobnymi kręgowcami takimi jak małe ryby[2].
Takson kosmopolityczny[1]. W Polsce stwierdzono występowanie sześciu gatunków Notonectidae[2] (zobacz: pluskolcowate Polski).
Pierwotnie Notonectidae zostały opisane w 1802 przez Pierre André Latreille'a pod nazwą Notonectariae i do 1928 były często doń klasyfikowane Pleidae i Helotrephidae[1]. Obecnie umieszcza się je wśród Nepomorpha, w nadrodzinie Notonectoidea. Według rezultatów molekularno-morfologicznej analizy filogenetycznej infrarzędu opublikowanej przez Hebsgaarda i współpracowników w 2004 roku jak i badań kladystycznych aparatów gębowych, przeprowadzonych przez J. Brożek wskazują, że pluskolcowate zajmują pozycję siostrzaną względem kladu obejmującego Pleidae i Helotrephidae, co zgadza się z wieloma wcześniejszymi poglądami[3][4]. Z kolei wyniki badań filogenetycznych mtDNA przeprowadzonych przez Hua J. i innych w 2009 wskazują na pozycję siostrzaną Notonectidae względem kladu obejmującego Naucoridae i Aphelocheiridae[5].
Schuh i Slater (1995) dzielą Notonectidae na dwie podrodziny zawierające 11 rodzajów[1]:
Pluskolcowate (Notonectidae) – rodzina owadów z podrzędu pluskwiaków różnoskrzydłych. Są to drapieżne pluskwiaki wodne. Rodzina Notonectidae liczy około 340 gatunków.
Ryggsimmare (Notonectidae) är en familj insekter ibland vattenskinnbaggarna. De karaktäriseras av att bakbenen är betydligt längre än mellanbenen. De lever i sötvatten och är rovdjur. De dödar bytet med ett giftigt stick. De kan även ge smärtsamma stick på människor. I motsats till buksimmare, så simmar ryggsimmarna på rygg, det vill säga med buken uppåt. Familjen omfattar cirka 170 arter som är mellan 13 och 18 millimeter långa.
I Sverige finns det 5 arter, den vanligaste är allmän ryggsimmare.
Ryggsimmare (Notonectidae) är en familj insekter ibland vattenskinnbaggarna. De karaktäriseras av att bakbenen är betydligt längre än mellanbenen. De lever i sötvatten och är rovdjur. De dödar bytet med ett giftigt stick. De kan även ge smärtsamma stick på människor. I motsats till buksimmare, så simmar ryggsimmarna på rygg, det vill säga med buken uppåt. Familjen omfattar cirka 170 arter som är mellan 13 och 18 millimeter långa.
マツモムシ(松藻虫、Notonecta triguttata)は、カメムシ目(半翅目)・マツモムシ科に分類される昆虫の一種、またはマツモムシ科の昆虫の総称である。水生昆虫で、背泳ぎで泳ぐ事で有名。そのため英名も"backswimmers"である。
体長は11.5-14mm。体は細長い楕円形、触角は短く、鋭い口吻を持つ。前足、中足はやや短く、獲物を捕らえるために使われる。水中でうまく泳ぐために後脚は遊泳脚として発達している。
灰黄色で黒色の斑点があり、ビロードのような光沢を持つ。黄色い部分は北に行くほど広く淡色である。水中では体表面に空気の層を保持するため、銀色に見える。幼虫は、翅がなくて真っ白の腹部がよく目立つ。頭部・胸部に続く腹部が相対的に小さいので、頭でっかちに見える。
池や沼などの水中に見られる。普段は背面を下にして泳ぐ。水中で、体を水平にして泳いでいるか、水面の下に、頭をやや下げて静止していることが多い。飛ぶときはひっくりかえってから飛び立つ。
捕食性である。小魚やオタマジャクシのような小型の水生脊椎動物、他の水生昆虫のような小型水生節足動物、水面に落下した昆虫などを捕らえ口吻を突き刺して消化液を送り込み、体外消化のうえ溶解した肉質を吸汁する。本種を素手で捕まえ手のひらの上などに乗せた場合等にしばしば刺され、ハチに刺されたような激痛を伴うのは、口吻から捕食に必要な麻痺毒や消化液を含む唾液が送り込まれているからである。
日本には3属9種が知られている。