Kvegdyra er ein familie av klauvdyr som består av kveg, geiter, sauer og antiloper; til saman nesten 140 artar. Familien er stor og vidt utbreidd, med innfødde medlemmer på alle kontinent bortsett frå Sør-Amerika, Oseania og Antarktis. Kommersielt er gruppa òg viktig, sidan ho omfattar fleire av dei viktigaste husdyra våre: storfe, sauer, geiter og vassbøflar.
Dei største kvegdyra står to meter høge ved skuldrene og veg godt over eit tonn, medan dei minste er på storleik med ein vanleg huskatt og veg knapt nok 3 kg. Somme artar lever i store flokkar med komplekse sosiale strukturar, andre fører eit solitært liv. Ein kan finna kvegdyr i alle slags landskapstypar, frå djupe regnskogar til forblåst tundra.
Alle medlemmene av familien har fire magar, og jortar attpå. Dette, godt hjelpt av bakteriefaunaen i magane, gjer at dei er i stand til å bryta ned cellulose og såleis eta gras. Kvegdyr som lever av gras er som regel tyngre bygd enn kvegdyr som et andre planter; dette kjem av at fordøyingssystema som regel tek større plass hjå grasetarar.
Kvegdyra høyrer til klauvdyra, og har to tær på kvar fot. Alle hannar (og mange hoer) har horn i keratin, desse varierer sterkt i form, men er alltid ugreina.
Kvegdyra er ein familie av klauvdyr som består av kveg, geiter, sauer og antiloper; til saman nesten 140 artar. Familien er stor og vidt utbreidd, med innfødde medlemmer på alle kontinent bortsett frå Sør-Amerika, Oseania og Antarktis. Kommersielt er gruppa òg viktig, sidan ho omfattar fleire av dei viktigaste husdyra våre: storfe, sauer, geiter og vassbøflar.
Kvegfamilien[1] (Bovidae), også kalt slirehorndyrfamilien, oksefamilien og bovider med mer, er en stor familie med klovdyr, som blant annet inkluderer villkveg, bøfler, bisoner, antiloper, gaseller, sauer og geiter og deres slektninger. Alle arter bærer horn. Kvegdyrenes nærmeste slektninger er moskushjortene (Moschidae), som er ei søstergruppe.
Alle medlemmene i denne familien er planteetere og har fire mager, noe som gjør at de fleste artene kan fordøye føde som er for næringsfattig for mange andre dyr, hovedsakelig gress. Ingen dyr er i stand til å fordøye cellulose direkte; på samme måte som (for eksempel) kenguruer og termitter, må oksedyr lite på bakterier i magen som bryter ned cellulosen ved gjæring.
De største oksedyrene kan veie langt mer enn ett tonn og ha en skulderhøyde godt over to meter, for eksempel indisk gaurkveg (Bos gaurus).[2] De minste kan veie mindre enn to kilo og er på størrelse med en tamkatt, for eksempel den afrikanske kongeantilopen (Neotragus pygmaeus).[2] Noen er kraftige og muskuløse, andre lettbygd med små kropper og lange bein. Mange arter trekker sammen i store grupper med komplekse sosiale strukturer, mens andre stort sett holder seg for seg selv. Oksedyrene finnes i mange ulike habitater, fra ørken til tundra og fra tette tropiske skoger til bart fjell.
På grunn av størrelsen og vekten på det komplekse fordøyelsessystemet, har mange oksedyr en solid, stutt kroppsbygning; de mer grasiøse medlemmene av familien pleier å være mer selektive i matveien.
Inndelingen av kvegfamilien følger i hovedsak en studie publisert av Faysal Bibi (2013) i BMC Evolutionary Biology.[3] Den gir et helt nytt bilde av denne familien, samt noen svar forskningen til nå ikke har kunnet gi oss. Studien deler Bovidae inn i kun to underfamilier; Antilopinae og Bovinae. Bovinae deles videre inn i tre tribus, mens Antilopinae deles inn i ni. Studien viser også at Moschidae (moskushjorter) er søstergruppen til Bovidae.
Bovidae Bovinae BoselaphiniDet har lenge vært knyttet stor usikkerhet til inndelingen av Bovidae. Hernandez-Fernandez og Vrba (2005) delte familien inn i åtte underfamilier,[4] men dette var trolig feil eller unyansert.
Kvegfamilien (Bovidae), også kalt slirehorndyrfamilien, oksefamilien og bovider med mer, er en stor familie med klovdyr, som blant annet inkluderer villkveg, bøfler, bisoner, antiloper, gaseller, sauer og geiter og deres slektninger. Alle arter bærer horn. Kvegdyrenes nærmeste slektninger er moskushjortene (Moschidae), som er ei søstergruppe.
