Ibisfamilien, Threskiornithidae, omfattar 32 artar av store vassfuglar, med to undergrupper, ibisar og skeistorkar. Medlemmene av familien har lange, breie venger med 11 handsvingfjør og rundt 20 armsvingfjør. Dei er gode flygarar og dessutan dyktige til å glideflyge. Kroppen har ein tendens til å vere langstrakt, halsen og beina er lange. Nebbet er langt, hos ibisar nedoverbøygd, men hos skeistorkar rettpeikande og karakteristisk flatt. Dette er store fuglar, men berre mellomstore blant fuglane i ordenen storkefuglar. Storleiken varierer frå olivenibis, Bostrychia olivacea, på 45 cm og 450 gram, til kjempeibis, Thaumatibis gigantea, 100 cm og 4,2 kg.
Dei er distribuerte over nesten heile verda, og finst nesten kvar som helst av område med stilleståande eller sakteflytande ferskvatn eller brakkvatn. Ibisar finst dessutan i tørrare område, òg på avfallsplassar utanfor byar. Alle artane er aktive på dagtid, nyttar dagen til å samle føde på eit breitt spekter av virvellause dyr og små virveldyr. Ibisar søkjer med nebbet i blaut jord eller søle, skeistorkar svingar nebbet frå side til side i grunt vatn. Dei kviler om natta i tre nær vatn. Dei er selskaplege, et, kviler og flyg saman, gjerne i formasjon.
Ibisar er kolonihekkarar, skeistorkar hekkar oftare i små grupper eller enkeltvis. Begge grupper byggjer nesten alltid reir i tre som heng over vatn, men nokon gonger på øyar eller småøyar i sumpar. Vanlegvis byggjer hofuglen ein solid reirstruktur av siv og pinnar som hannfuglen skaffar. Typisk storleik på kull er 2 til 5; klekkinga skjer asynkron. Begge kjønna rugar på skift, og etter klekking fôrar dei ungane med oppgulp av matdelar. To eller tre veker etter klekking, treng ikkje ungane lenger varme frå foreldra og kan forlate reiret, men returnerer å bli mata av foreldra.
Ibisar og skeistorkar i rekkjefølgje etter Clementslista versjon 6.8 frå august 2013[1] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler.[2]
Slekt Eudocimus
Slekt Plegadis
Slekt Lophotibis
Slekt Cercibis
Slekt Mesembrinibis
Slekt Phimosus
Slekt Theristicus
Slekt Threskiornis
Slekt Pseudibis
Slekt Geronticus
Slekt Nipponia
Slekt Bostrychia
Slekt Platalea
Ibisfamilien, Threskiornithidae, omfattar 32 artar av store vassfuglar, med to undergrupper, ibisar og skeistorkar. Medlemmene av familien har lange, breie venger med 11 handsvingfjør og rundt 20 armsvingfjør. Dei er gode flygarar og dessutan dyktige til å glideflyge. Kroppen har ein tendens til å vere langstrakt, halsen og beina er lange. Nebbet er langt, hos ibisar nedoverbøygd, men hos skeistorkar rettpeikande og karakteristisk flatt. Dette er store fuglar, men berre mellomstore blant fuglane i ordenen storkefuglar. Storleiken varierer frå olivenibis, Bostrychia olivacea, på 45 cm og 450 gram, til kjempeibis, Thaumatibis gigantea, 100 cm og 4,2 kg.
Dei er distribuerte over nesten heile verda, og finst nesten kvar som helst av område med stilleståande eller sakteflytande ferskvatn eller brakkvatn. Ibisar finst dessutan i tørrare område, òg på avfallsplassar utanfor byar. Alle artane er aktive på dagtid, nyttar dagen til å samle føde på eit breitt spekter av virvellause dyr og små virveldyr. Ibisar søkjer med nebbet i blaut jord eller søle, skeistorkar svingar nebbet frå side til side i grunt vatn. Dei kviler om natta i tre nær vatn. Dei er selskaplege, et, kviler og flyg saman, gjerne i formasjon.
Ibisar er kolonihekkarar, skeistorkar hekkar oftare i små grupper eller enkeltvis. Begge grupper byggjer nesten alltid reir i tre som heng over vatn, men nokon gonger på øyar eller småøyar i sumpar. Vanlegvis byggjer hofuglen ein solid reirstruktur av siv og pinnar som hannfuglen skaffar. Typisk storleik på kull er 2 til 5; klekkinga skjer asynkron. Begge kjønna rugar på skift, og etter klekking fôrar dei ungane med oppgulp av matdelar. To eller tre veker etter klekking, treng ikkje ungane lenger varme frå foreldra og kan forlate reiret, men returnerer å bli mata av foreldra.
Ibisfamilien (Threskiornithidae) er en familie av store, langbeinte vadefugler med lang hals og lange, karakteristiske nebb. Artene er nært knyttet til våtmarksområder og er utbredt over det meste av verden, selv om mangfoldet er størst i tropiske strøk.
Ibiser og skjestorker har, sammen med mange andre våtmarksfugler med lange bein og langt nebb, tradisjonelt blitt regnet til storkefuglene (Ciconiiformes). Studier med DNA-sekvensering har imidlertid vist at disse fuglene ikke er spesielt nært beslektet, så ibisfamilien organiseres nå under pelikanfuglene (Pelecaniformes).[3] Hegrefamilien er trolig søstergruppen til ibisfamilien, og de to familiene plasseres av og til i egen orden; Ardeiformes.[4] Dette savner imidlertid generell støtte.
Det har vært vanlig å regne ibisene til underfamilien Threskiornithinae og skjestorkene til Plataleinae. Analyser av mitokondrielt DNA viser imidlertid at ibiser fra den gamle verden, spesielt de i slekten Threskiornis, er nærmere beslektet med skjestorker enn med ibiser i den nye verden, så Plataleinae er ikke lenger gyldig. Skjestorkene utgjør imidlertid en monofyletisk gruppe, men under Threskiornithinae (sammen med ibiser fra hele verden). Threskiornithinae kan imidlertid vise seg å være parafyletisk. Ibiser som er endemiske for den nye verden utgjør en tydelig klade, som klart skiller disse fuglene fra alle andre ibiser og skjestorker.[5] Disse er skilt ut i underfamilien Eudociminae i inndelingen av ibisfamilien (lenger ned på siden),[4] men underfamilien mangler generell aksept i øyeblikket.[6][4]
Ibiser og skjestorker er mellomstore til store vadefugler, med svært lange ekstremiteter, lang hals og meget karakteristiske nebb, som enten krummer nedover (ibiser) eller er flattrykte og brede som ei skje mot tuppen (skjestorker). Fuglene har en avlang og robust kropp, måler omkring 46–110 cm, og kan veie mer enn 4 kg. Blant noen av artene er hannen litt større enn hunnen. Hunnene har dessuten ofte noe mindre og spinklere nebb enn hannene. Arter som lever i tørrere habitat (for eksempel Geronticus) har dessuten gjerne kortere nebb enn de som trives i mer fuktige omgivelser. Artene har kraftige føtter med fire tær, hvorav en som peker bakover. Vingene er lange og brede, mens stjerten er kort og V-formet eller svakt avrundet. Ibiser er hurtige flyvere som kan alternere mellom glideflukt og vingeslag, mens skjestorker er noe mer langsomme i sin flukt (men hurtigere enn hegrer), og også de kan alternere mellom glideflukt og vingeslag.[2]
Fjærdrakten er som oftest grunnleggende hvit, brun, grå eller svart, men arter med rød og rosa fjærdrakt finnes også. Innslag av grønt, bronsebrunt og purpurrødt i metalliske skinn forekommer hos enkelte arter. Noen arter, spesielt ibiser i slekten Threskiornis og skjestorker, får spesielle farger og fjær i forbindelse med hekketiden. Begge kjønn har som regel lik fjærdrakt. Alle arter har fjærløse hudflekker, typisk i ansiktet, hodet og halsen. Graden av bar hud varierer imidlertid mye mellom artene. Noen arter har også fjærløs hud andre steder på kroppen, som på brystet og opp under vingene. Artene myter to ganger om året.[2]
Mange arter er selskapelige og både hekker, eter og flyr i flokk. Flokkflukt foregår gjerne i V-formasjon, og både vingeslag og glideflukt skjer gjerne ganske synkronisert. Artene lever som regel i nær tilknytning til våtmarksområder og eter blant annet insekter, frosker, krepsdyr og fisker. Arter i tørre habitat eter terrestriske insekter, som gresshopper, biller, skorpioner, snegler og lignende. Selv om alle arter er rovdyr, eter mange også plantemateriale, som vannplanter, skudd og bær.[2]
Utbredelsen er global og omfatter alle områder med fuktig og varmt klima, men mangfoldet er størst i tropisk klima.[7] Bronseibis og skjestork hekker i Sør- og Øst-Europa, og skjestorken har lenge hatt en nordlig utpost i Nederland, men hekker nå også i Storbritannia, Tyskland og Danmark. Skalletibis forsvant fra Europa for flere hundre år siden, men det gjøres forsøk på å gjeninnføre den. I så måte klarte 15 gjeninnførte par å fø opp 13 kyllinger i La Janda, Spania, i 2013. Det eksisterer dessuten et lignende prosjekt i Østerrike.[8]
Skyggefuglens plassering i systematikken har vært usikker, og den har vanligvis hatt sin egen familie, men AOU mente den var en del av pelikanfamilien. HBW Alive plasserer den imidlertid i sin egen familie, noe kladogrammet nedenfor også reflekter.[9]
Aequornithes CiconiiformesStorker (Ciconiidae)
Fregattfugler (Fregatidae)
Suler (Sulidae)
Slangehalsfugler (Anhingidae)
Skarver (Phalacrocoracidae)
Hegrefamilien (Ardeidae)
Ibisfamilien (Threskiornithidae)
Skyggefugler (Scopidae)
Pelikaner (Pelecanidae)
Treskonebber (Balaenicipitidae)
Ibisfamilien teller 35 arter, som fordeles i 14 slekter og to underfamilier. Inndelingen under følger HBW Alive,[2] en inndeling som med unntak av andesibis (Threskiornis branickii) også støttes av IOC World Bird List, ver. 3.4[10] og Taxonomy in Flux, ver. 2.70.[4] Andesibisen blir av de to sistnevnte regnet som en underart av patagoniaibis (T. melanopis). Den utdødde eremittfuglen (T. solitarius), som ble omklassifisert etter 2013 og flyttet til en basal posisjon i Threskiornis, er utelatt fra inndelingen. Kjempeibis (Thaumatibis gigantea) plasseres av og til i slekten Pseudibis, men dette mangler generell aksept. I HBW Alive regnes arten som monotypisk i slekten Thaumatibis.[8]
Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1]
Ibisfamilien (Threskiornithidae) er en familie av store, langbeinte vadefugler med lang hals og lange, karakteristiske nebb. Artene er nært knyttet til våtmarksområder og er utbredt over det meste av verden, selv om mangfoldet er størst i tropiske strøk.
_(12471114643).jpg)
